"Velkommen til ditt nye hjem", sa Will og pekte på et stort hvitt hus midt i ingensteds. (Bildet)
"Hva er dette?", sa jeg surt
"Snakk om å være grumpy", snøftet Kevin og hoppet ut
Will tok tak i armen min og hjalp meg forsiktig ned fra bilen. Jeg smilte litt takknemlig til han og hoppet ned. Det var ikke særlig langt, men med min flaks landet jeg feil og vrikket foten.
"Au! Satan!", skrek jeg og falt ned på bakken.
"Det er ikke pent å banne Andrea", sa Will og hjalp meg opp på beina igjen.
"Hvordan vet du navnet mitt?", sa jeg mistenksomt
"Alle kjenner Melissa Cox, eller vet iallfall hvem hun er. Og alle vet at hun har et monster av en datter med navn Andrea"
"Haha, veldig morsomt", sa jeg og skulle til å gå, men knakk sammen igjen
En brennende smerte skøt oppover i foten min og traff meg i hofta. Will satte seg ned på huk ved siden av meg og brettet opp bukse beinet. Han la hånden sin på den havne ankelen og kjente litt forsiktig.
"Bare lett forstuet", konkluderte han, og brettet ned buksen igjen
"Hvordan vet du det?", spurte jeg mens hans tok tak under armen min for å hjelpe meg opp
"Har sett mange skadde kroppsdeler", sa han og svingte meg opp i armene sine.
Vi gikk i brude posisjon bort til huset der antageligvis Lucas og Aidan stod og ventet. Jeg hevet et øyenbryn da jeg så dem. Wow, de så forbannet godt ut!
Lucas var høy og lys, med masse muskler i armene og brede skuldre. Han hadde en smal munn og det så ut som om smilet kunne komme frem når som helst.
Aidan derimot var ikke fullt så vennelig. Han hadde mørkebrunt hår og mer muskler enn Lucas. Øynene var sammen skrumpet og stirret mistenksomt mot meg. Rundt håndleddet hadde han et lær armbånd med bokstaven H på. Lurte på hva det kunne bety, dette må jeg huske å spørre om.
Jeg tittet opp og merket først nå hvor kjekk Will var. Han hadde svart hår og blå øyne. Smilet var litt på skakke og han hadde tydelige kinnbein.
Stop Andrea. De kidnappet deg. Æsj. Ekle. Slemme. Bleh.
Jeg vrei meg ut av armene hans og landet på bakken med ett bein. Will hevet et øyenbryn, men lot meg halte av gårde inn i huset. De andre fulgte etter. Huset var stort både innvendig og utenfor, det så også veldig dyrt ut. Hvordan kunne 5 gutter har råd til dette? De kunne ikke være så veldig gamle.
"Stop!", Kevin sin sure stemme brøt stillheten. Han masjerte sint mot meg og grep tak i armen min og klemte hardt. "Hvorfor går hun løs som hun vil?", brølte han til de andre
Will trakk bare på skuldrene og blunket til meg. Æsj?
"Hun er kidnappet, ikke på en slags bryllupsreise med deg Will. Ikke behandle henne så snillt. Vi skulle bare ha sekken hennes, ikke en irriterendes tenåringsjente på kjøpet"
"Jeg er 17!", glefset jeg tilbake
"Fortsatt tenåring. SytTEN", svarte han frekt tilbake
Jeg skar tenner. Fantes det ikke noe som het høflighet i den gutten?
"Kanskje om du hadde vært litt høffelig selv ville andre vært det tilbake"
"Ikke snakk til meg", sa jeg surt
"Jeg snakker til deg så mye jeg vil, du er MIN fange"
Argh.. Den gutten hadde et svar på alt. Jeg trampet surt i bakken og klarte selvsagt å trampe på foten hans. Det var egentlig ikke meningen, bare en heldig ulykke. Jeg måtte glise
"Nok er nok! Du blir med meg", skrek han surt og dro meg med inn på et rom. Han dyttet meg inn og smalt døren igjen bak meg og låste.
Fra å være den lykkeligste dagen min på lenge hadde det blitt den værste på bare en liten stund. Jeg hadde endelig skjønt det, jeg var kidnappet. På ordentlig.