The Journey of Astrid Haraldsdottir

Kattegat

Astrid

Jeg sitter å ser ut mot Kattegat, foreldrene mine og broren min skal komme hjem i dag, hvis reisen går som planlagt. Jeg har hatt en drøm helt siden jeg var en liten jente om å være med som en sjoldmøy, men, jeg får ikke lov av foreldrene mine. Jeg hører at noen kommer bak meg, jeg snur meg og ser mot personen.

"Hva er det som bekymrer deg?"spør venninnen min.
"Jeg skulle ha vært der ute sammen med dem."sier jeg ærlig.
"Jeg også. Men, vi får håpe Odin bestemmer seg for å la oss være med."sier hun.
"Vi får gå til middag."sier hun like etter.

Når vi er på vei tilbake hører vi plutselig et leven, en viking som ble igjen kommer løpende mot oss.

"Søk dekning i skogen oppi høyden. Dere har ikke treningen som skal til, dessuten ville faren din ha drept meg."sier han, litt stresset.

Han gir meg en kniv som er i en slire.

"Her, løp nå."sier han.

Jeg tar hånden til venninnen min og vi løper avgårde. Vi kommer oss fort inn i skogen, vi kommer litt opp i høyden når vi møter på en mann til hest.

Han trekker frem sverdet sitt, så setter han hesten opp i galopp rett mot oss.

Jeg trekker frem kniven og er klar.

"Hedda, løp og gjem deg!"sier jeg bestemt.

Hun setter av i sprang og løper, jeg ser at hun er på vei opp til der jeg pleier og tenke.

Jeg løper mot mannen, han hugger til med sverdet, jeg klarer og dukke unna så vidt. Jeg får kniven inn i benet hans og benet får et stort kutt, han skriker i smerte før han gir meg et rasende blikk.

Han håper av hesten og løper mot meg, jeg setter på sprang jeg også. Vi kommer sånn at jeg er i siktet hans, han hugger til med sverdet, jeg dukker unna og havner oppi ansiktet hans.

Jeg stikker kniven inn i ballene hans, jeg merker en illende smerte i høyre siden min. Mannen detter bevisstløs ned på bakken på grunn av smertene.

Jeg ser ned på siden min og ser en dolk, jeg drar den ut og går opp til der Hedda tok veien.

Jeg holder meg over siden mens jeg går opp, jeg kommer meg til utsiktspunktet og ser at Hedda puster tungt. Jeg ser på mannen som ligger der, så ser jeg mot siden hennes. Det er et stort kutt, mye større enn mitt.

Jeg går bort til henne.

"Det ser ut til at det ikke bare var jeg som fikk skade."sier Hedda og flirer.
"Nei, men ditt er mye verre."sier jeg.

Jeg holder henne oppe, det er da det kommer flere menn foran oss. Jeg ser bak meg og der ser jeg kun vann, som er flere meter ned til.

"Nå er dere ferdig, vi får mye moro med dere to. Harald sin datter og hennes venn, dere vil bli fine treller og mye mer."sier han enne.

Jeg og Hedda ser mot hverandre, vi begge snur oss og håper utenfor. Vi holder hendene til hverandre, like etter havner vi i vannet. Dolken jeg hadde glapp jeg, jeg mistet også hånden til Hedda.

Jeg svømmer opp til overflaten og får øye på Hedda, men hun er bevisstløs.

Jeg svømmer bort til henne, jeg skyver vek smertene jeg har i siden. Jeg griper tak i henne akkurat i tide før hun havner under vann.

Jeg holder rundt henne med enne armen og bruker litt av kroppen min som støtte under henne.

Vanner er iskaldt i med at det er veldig sendt på høsten, til vår uflaks begynner det å regne.

"Flott."sier jeg sarkastisk.

Jeg ser mot Kattegat.

Det er altfor langt å svømme ditt med skade og en skadet venn som ikke er våken ennå.

"Odin, hva har vi gjort for å fortjene dette?"sier jeg ut i luften.

Jeg merker at kreftene blir svakere, jeg ser etter om det er noen stokker eller noe sånt som vi kan bruke til å lene oss på.

Til våres lykke er det en treplanke som vi bruker til ship, hvorfor det er her, vet jeg ikke. Men, akkurat nå er jeg bare lykkelig for at det er det.