Den smilende mannen

For fem år siden bodde jeg i sentrum av en storby i USA.Jeg har alltid vært en natt-person, så jeg finner meg selv lei av romkameraten min veldig ofte, han var ikke en natt-person som meg, og gikk for å sove. For å dryge tiden bruker jeg ofte å ta meg lange turer, og bruker tiden på å tenke.

Jeg brukte fire år som dette, gå på turer helt alene om natten, og jeg hadde aldri en grunn til å være redd. Jeg pleide alltid å spøke med rommkameraten min om at  narkotikalangere selv kan være høfelig. Men alt dette endret seg i løpet av få minutter av en kveld.

Det var en onsdag rundt én eller to om morgenen da jeg gikk en politi patruljert park ikke langt fra leiligheten min. Det var en rolig natt, selv for den uken, med lite trafikk og ingen på foten. Parken, som alle netter, var helt tomt. 

Det var da Jeg tok en kort omvei ved en side gate for å komme meg til leiligheten min fortere, at jeg møtte han. på enden av gaten på min side var det et figur an en mann, dansende. Det var en rar dans som ligner vals, men han avslutter hver skritt med en merkelig fremover skritt. Jeg antar du kan kalle det for gå-dansing, men han kom mot meg.

Jeg viste først at han var full, og gikk langs kanten for at han skulle komme forbi.  Jo nærmere han kom, jo mer jeg innså hvor elegant bevegelsene hans var. Han var veldig høy og hengslete, og han hadde på seg en gammel dress. Han kom dansende nærmere meg helt til jeg kunne se ansiktet hans. Øynene hans var åpne bredt og vilt, hodet hans var vippet litt tilbake, som om han ser opp på himmelen. Munnen hans lignet et stort smertefult tegneserie smil. Mellom øynene og smilet, bestemte jeg meg for å krysse gaten før han danser seg nærmere meg.

Jeg tok øynene bort fra han til å krysse den tomme gaten. Da jeg nådde den andre siden, kikket jeg tilbake ... og da stoppet helt. Han har sluttet å danse og sto på et bein midt i veien, helt parallelt med meg. Han sto vendt mot meg, men så fortsatt opp på himmelen. Og smilet hans var fortsatt stort og bredt.

Jeg ble helt fullstendig lammet av det jeg så. Jeg begynte å gå igjen, men holdt øyne med han. Han rørte seg ikke. Da jeg hadde gått omtrent et halv kvartal mellom oss, snudde jeg med fra ham for en stund for å se veien forand meg. Gaten og fortauet foran meg var helt tom. Likevel så jeg tilbake, men da jeg så tilbake, sto han ikke der lenger. Jeg følte meg letter for en stund, helt til jeg så han igjen. Han var  på den andre siden av gaten, og var ned på kne. Jeg var ikke sikker på grunn av avstanden og skyggene, Men jeg vet at han var vendt mot meg. Jeg så ikke bort fra han mer en 10 sekunder, så det var helt klart at han flyttet seg veldig raskt.

Jeg ble så sjokkert at jeg sto der en stund, stirret på ham. Og da begynte han å bevege seg mot meg igjen.  Han tok gigantiske, overdrevet skritt, som om han var en tegneserie karakter sniker seg opp på noen. Bortsett fra at han beveget seg veldig, veldig raskt.

Jeg kan si at på dette tidspunktet ville jeg ha løpt, tatt fram peppersprayen eller telefonene min, eller hva som helst, men det gjorde jeg ikke. Jeg bare sto der, helt fryst mens den smilende mannen kom mot jeg.

Men så stoppet han ut av det blå, rundt en bil avstand vekk fra meg. Smiler den samme smilet, og så fortsatt på himmelen.

Da jeg fant stemmen min, skrek jeg ut det første tingen som kom i hodet mitt. Det jeg mente å si var: "Hva i helvete er det du vil?!" i en sint og bestemt tone. Men hva som kom ut var en liten hes, "Hva i Helll..?"

Uavhengig av hvorvidt mennesker kan lukte frykt, kan de sikkert høre hva jeg sa. Jeg hørte det i min egen stemme, og det gjorde meg mer redd enn før. Men han reagerte ikke på det i det hele tatt. Han bare sto der og smilte.

Også, etter det som føltes som en evighet, snudde han seg rundt, veldig sakte, og begynte hans gå-dansing den andre retningen. Bare sånn. Jeg hadde en ønske om å ikke snu meg fra han igjen, jeg bare så at han dro sin vei, helt til han var langt nok ut av synet. Men jeg innså jeg noe. Han dro ikke lengere fra meg, men heller nærmere meg,  og han danset ikke lenger. Jeg så på hammed reddsel mens avstanden mellom oss ble kortere og kortere. Han var på vei tilbake til meg, og denne gangen løpende.

Jeg løp også.

Jeg løp helt til jeg var ute av sideveien og tilbake til en bedre og opplyst vei. Jeg så tilbake, men han var borte, igjen.  Resten av veien hjem, holdt jeg et øye med ham over skuldrene, og forventer å se han dumme smil igjen, men han var aldri bak meg.

Jeg bodde i den byen i seks måneder etter den kvelden, og jeg dro aldri ut på noe turer igjen. Det var noe med ansiktet som alltid hjemsøkt meg. han så ikke full ut, heller ikke høy. Han så helt og fullstendig sinnssyk. Og det er en veldig, veldig skremmende ting å tenke på.