Døds-skolen(En 'the hunger games' fanfiction)

kapittel 3 - kalde fingre

Xander kommer ut av døren, han ser litt annerledes ut enn de gangene jeg har sett han i landsbyen hjemme, han har alltid vært min nærmeste nabo, men jeg har aldri egentlig snakket med han, jeg har vært bortom huset hans et par ganger for å låne det og det, men jeg har aldri fått inntrykk av at han skulle være så kjekk. Han bærer uniformen som om den var en del av han. '' Vi er vel litt tidlig ute, men jeg vil heller sitte utenfor klasserommet i en evighet, enn å bli for sen og drept.'' Sier Xander og smiler, og en haug med smilerynker samler seg rundt de lyse grå øynene hans. Jeg smiler jeg også. '' Du har underlig mørke øyne, Livy, som om pupillen og irisen har smeltet sammen.'' Sier han etter ett minutts stillhet. Jeg smiler enda litt mer og sier '' Jeg liker å si at irisen min døde sammen med pengene våre.'' Han ler, en fantastisk og trillende latter, som smitter over på meg. Han fletter fingere sine inn i mine. '' Slapp av, dette er vennskapelig.'' Sier han når jeg skvetter til. Jeg smiler til han. '' Herregud jeg elsker øynene dine!'' Utbryter han, og når han ser blikket mitt legger han til '' Vennskaplig altså.''

Vi går mot klasserommet, første time er musikk, det er et knep fra de rike gjetter jeg meg frem til, det finnes ikke lenger artister eller band til å lage musikk, jeg vet om den ene musikkprodusenten, en som kom seg ut av skoen for flere år siden, men han gjør alt selv, synger og spiller alle instrumenter. I ganger er det store gulv til tak vinduer, jeg holder på å miste pusten det er så vakkert utenfor, Vi er midt i en skog, noen etasjer over bakken, rett under tretoppene. Snøen ligger tungt over skogen, en tykk tåke åler seg gjennom skogen, men blå himmel skimtes så vidt. Jeg lar hendene gli langs vinduet, '' Det er så vakkert.'' Sier jeg. Xander nikker samtykkende. Til slutt stod vi fremfor døren til musikk rommet. En lærer kommer å låser opp, han er høy og tynn og med kullsvart hår. Det sitter en jente lent inntill veggen ved siden av døren. '' Hei, eh, får vi komme inn i klasserommet selv om det er 15 minutter til timen begynner?'' Spør jenta nervøst. Læreren ser på meg, så på Xander, og så på jenta. '' Gå inn dere to.'' Kremter han og peker på meg og Xander, han låser opp døren for oss og skrur på lyset. Han vinker på jenta, og jeg kjenner det knyter seg i magen på meg. '' Han dreper henne nå.'' Hvisker jeg til Xander når han er ute av rekkevidde. Jeg ser på Xander, han svelger, og nikker, men ser innover i rommet, vi går mellom pultene og finner plassene våre, rett ved siden av hverandre, slik alle elevene fra samme by gjør. På lappen i hjørnet av pulten min står det '' Livy. Bayersburg.'' Jeg ser bort på det andre hjørnet av langbordet, på lappen til Xander. '' Xander Kathen. Bayersburg.'' Jeg måper. '' Xander!? Har du et mellomnavn!?'' Jeg ler. Xander rødmer og nikker. '' Hvorfor fikk ikke jeg med meg det på uttrekkelsen?'' Ler jeg. Han smiler. '' Fordi du var så opptatt av å smile fordi du for en gangs skyld trosset Angelia.'' Nå rødmet jeg og. '' Ja, meg og Angelia har ikke så alt for mye til overs for hverandre.'' Han nikker. Vi hører et skrik, samtidig som klasserommet stille fylles opp med elever. Gutter og jenter holder seg ved siden av hverandre

Læreren kommer inn igjen i klasserommet, dobbelpulten vedsiden av meg er halvveis tom nå. Jeg tar en rask kikk over på navnet på den døde jenta. '' Teresa Marie. Lichtenstein'' Jeg ser opp på gutten fra byen hennes. Han hadde lysebrunt hår, på kanten til å kalles blondt, og helt grønne øyne, han så meg stirre på han og smilte, et skjevt smil. '' Jeg vet hvordan eller hva Teresa gjorde for å dø.'' Sa jeg, uten å tenke over at han kanskje hadde håpet hun skulle komme inn døren nå, sånn plutselig. '' Hvordan da?'' Trist men også nysgjerrig. '' Alt hun gjorde var bare å spørre om vi kunne gå inn til timen.'' Jeg ser opp på læreren som står med ryggen til og skriver på tavlen. '' De var meg, hun og Xander som var i gangen, og hun spurte om vi kunne få gå inn, læreren sendte meg og Xander inn, mens hun måtte følge etter ham, så hørte vi et skrik.'' En tåre triller ned øynene hans. Læreren snur seg, så han tørker tårene og smiler til meg, jeg river ut en lapp fra boken min, hvor jeg har skrevet '' Om vi får gruppe arbeid med valgfrie grupper så samarbeider du med meg og Xander, okei?'' Jeg viste lappen til Xander for at han skulle godkjenne den, og det gjorde han. '' Jeg orker ikke mye i dag, gå å finn dere et instrument, og dere so ikke spiller noe blir med meg.'' Sa han, og åpnet noen av de lukkede rommene og gjorde tegn til at folk skulle hente instrumenter og gå sammen i grupper. Xander og gutten fra Lichtenstein gikk rett på kassegitarene. Jeg kikket raskt på navnet hans '' Markus.'' Jeg løp rett på et grupperom og fant en mikrofon, jeg så så vidt en gutt følge etter læreren ut, og bare ventet på skriket hans. Xander og Markus kommer inn, de snakker og ler. '' Livy, Markus bor bare 2 rom unna oss, det vil si, det er bare en by mellom oss.'' Xander smiler til meg. '' Vi tre er nødt til å komme oss ut i livet.'' Sier jeg alvorlig, og begge guttene nikker. Jeg smiler igjen. '' Sant hun har mørke øyne.'' Sier Xander til Markus og alle ler.

Xander og Markus plunket på gitarene og etter hvert hadde de klart å koke seg sammen til '' I see fire'' En sang som selv om den var kjempe gammel fortsatt var populær. Og jeg sang. Etter en stund sluttet alle de andre å spille, jeg kikket ut og så folk gå tilbake til plassene sine. Vi skyntet oss ut og tilbake på plassene våre. Jenta fremfor meg snudde seg og smilte, varmt, det nydeligste smilet jeg hadde sett, hun så ut til å være ca. like gammel som meg. '' Dere er kjempe flinke.'' Jeg takket og smilte, og hun snudde seg igjen, jeg så så vidt navnet hennes som stod på pulten, flavia.

'' Ja jenter og gutter, jeg håper for dere at dere vet hvor deres neste time, slik at vi slipper flere enn 2 mord i dag.'' Læreren snur seg rundt, og nå får jeg følelsen av at jeg kjenner han, jeg tror jeg kjenner han, han kom seg ut av samme skolen som dette for noen år siden, et jubileumsår, så de var her i 2 måneder istedenfor 1. Jeg tar opp sekken min, og begynner sakte å gå mot døren, slik som alle andre. Når jeg kommer ut, og finner Xander spør jeg han hvilken time og hvor han har den nå. '' Kunst og håndtverk, i 1. etasje, på andre siden, du da?'' Jeg smiler '' Det samme.'' Så går vi mot trappene, heisen er bare for lærere. Xander begynner å snakke om hvor mye han savner hjemme, samme som meg, veldig mye. Vi er kommet oss noen etasjer ned og står midt i trappen hører vi et skrik. Jeg bøyer meg over rekkverket og ser bloddråper på den hvite trappen nedenfor, en lærer, den kvinnelige læreren som jeg så gå forbi rommene våre tidligere i dag, hun har fjeset i en sur folde, som om det gjør vondt å se på oss.  '' Hva glor dere på? Vil dere ende som han her eller?'' Øynene hennes lyner av sinne, jeg rister på hodet, og drar Xander opp noen trinn, og ut en dør. '' Vi blir nødt til å finne en annen trapp.'' Xander nikker og skal til å løpe, men jeg tar tak i skulderen hans, og rister på hodet '' Jeg vil ikke at noen av oss skal ende som han der fyren i trappen.'' Han retter på skoleuniformen, og tar hånden min og leder meg gjennom folkemengdene med raske skritt. Han åpner en dør som ligner på den vi kom ut da vi gikk ned den andre trappen. '' 10 minutter til timen og to etasjer, vi må få farten opp nå Livy!'' sier Xander og begynner på trappen, og jeg følger etter. Vi tar begge 2 trappetrinn om gangen. Vi hører en lærer komme inn i gangen. '' Hvem er det som bråker sånn der nede?'' tordner en mannestemme. '' oj shit..'' peser jeg, jeg ser på Xander. '' Dette kan bli det samme vi gjør, men det er verdt det.'' Smiler han mens han løper ved siden av meg. Jeg tar hånden hans. '' Slapp av, det er vennskapelig.'' Han smiler, og drar meg videre nedover trappen, mens lærerens tunge skritt bråker en etasje over oss. Vi når første etasje, og blender inn blant de andre elevene. Han smiler til meg og ser på klokken, '' fortsatt 5 minutter igjen jo'' sier han. Jeg ler, men det var kanskje litt for tidlig, for jeg kjenner noen kalde fingre ta tak rundt nakken min, jeg ser Xander i sidesynet, det samme skjer med han også. ''Dere....'' hvisker en ekkel og raspende stemme. Den stopper uttalelsen midt i setningen, som om den ikke er helt ferdig, men ikke finner ordene til å beskrive.