Døds-skolen(En 'the hunger games' fanfiction)

Kapittel 2 - bøker

Vi går rundt i ruinene av en by som pleide å bestå av vakre skyskrapere, Meg og Marion, søsteren min. Vi hadde fått se bilder av mamma og pappa av storbyene som levde livet før katastrofen rammet oss, ingen vet virkelig hvordan det gikk til, hvordan vi havnet under denne totale fattigdommen, dette vet vertfall ikke jeg, eller søsteren min, eller noen i våre aldersgrupper, dette skjedde lenge før vi ble født, i motsetning til skolen, verdens eneste skole, den ble bygget, jeg vet ikke, 100 år før jeg ble født. Skolen har alltid blitt drevet hardt, en ting vi fortsatt har er en tv, fordi de rike vil ha oss til å se enkelte klipp fra skolen, slik at hele verden får vite hvordan ungen din døde, men det er det eneste vi får se fra skolen.

Meg og Marion ser en enkel liten sølvfarget boks, og plukker den opp. Gamle skolebøker er det som ligger i den. ‘’Vi tar den med, tenk om noen av oss må gå på skolen en gang? Da hadde vi gjort godt i å ha litt kunnskap.’’ Lille Marion, hun er født kun et år etter meg, men sent det året, og jeg er født tidlig, likevel er det så stor forskjell på oss, hun er så liten tenker jeg alltid, bortsett fra nå, når hun ber om å få ta med seg hjem disse bøkene, jeg kjenner med en gang at jeg blir redd for å få se hennes død i et raskt klipp på tv-skjermen.

Jeg åpner øynene og stirrer rundt i rommet, rommet mitt på skolen, prøver å legge bak meg den vonde drømmen, de overveldende minnene. ‘’Du er smart Livy, du kommer deg fint ut av det der i livet.’’ Marion sine siste ord fra det lille avlukkede rommet før jeg satte meg på den gamle illeluktende bussen sammen med Xander, gutten fra byen vår som ble valgt og flere unger fra andre byer, og en haug med rart kledde rikinger, de siste ordene hennes smerter, jeg prøver å legge dem bak meg, og heller konsentrere meg om en godt start, og ingen død på første skoledag, jeg skal klare denne måneden, det må jeg.

Jeg ser ned på skrivebordet mitt, hvor boksen med de gamle skolebøkene meg og Marion fant, jeg vil ikke se på den den bare bringer frem minner, minner som pleide å være fantastiske, men som nå har blitt omgjort til noe vond. Jeg plasserer de små kalde beina mine på det enda kaldere gulvet, det som er positivt med disse rommene er at det kun er en enkel dør mellom deg og gutten fra din hjemby.

‘’Xander?’’ Jeg banker på døren inn til rommet hans, og sier navnet hans, jeg hater at stemmen min er så tynn, og skjør, jeg hadde aldri egentlig snakket med Xander, men siden han var det eneste kjente ansiktet nå, og siden vi hadde stort sett alle timene sammen ville jeg holde meg til ham. Men hvis han kom for sent til første time ville hans død bli veldig rask.

‘’Livy?’’ Hørte jeg fra andre siden av døren. ‘’ Du, vi skal ikke ta å ga til timen sammen?’’ Spør jeg med litt høyere og med litt mer selvsikker stemme, jeg smiler litt også, selv om han ikke kan se meg. ‘’ Ja, selvfølgelig, jeg hadde tenkt å spørre deg om det samme!’’ Det er som om jeg kan høre et smil i stemmen hans. ‘’ Fantastisk!’’ Utbryter jeg, mens jeg subber mot klesskapet, drar frem den kjedelige uniformen og trer den på meg. Grå, grå og mer grå, det er alt, forskjellige grå-farger, et skjørt og en skjorte. Jeg puster tungt ut, sukker litt, og tar sekken som står i hjørnet av rommet, et helt greit rom egentlig. Jeg åpner døren og stirrer ut i den grå gangen, en lærer går forbi, jeg smiler, jeg prøver å smile varmt, så varmt som mulig, vil helst unngå å bli mislikt. Jeg så ned på fingrene til læreren, tuppene på fingrene hennes var helt røde, røde av blod, jeg kjente jeg ble kvalm, jeg føler meg syk, det har begynt , det har allerede begynt…