Man kunne se hvor jeg hadde kuttet meg fordi bandasjen hadde en mørkrød flekk på kneet, men jeg hadde ihvertfall sluttet å blø. Vi hadde ligget i sengen hans å sett på film en stund før foreldrene til Alex endelig kom hjem.
«Vi er hjemme!»
Alex løp ned trappa for å snakke med foreldrene sine før han kom opp igjen med faren sin.
«Ja se her du...Hva skjedde?»
«Hun falt på noe knust glass.»
Faren til Alex sjekket bandasjen og ga Alex et stolt smil.
«Du husket hva jeg lærte deg for en gangs skyld»
Alex krysset armene og så irritert på faren sin som satt vendt mot meg.
«Og hva heter du da?»
«Amilia, jeg bor i nabohuset.»
«Åja, du er Sam og Connor sin datter. Du må ha ulykken til moren di da, eller hva?»
Jeg lo litt da jeg tenkte på hvor klumsete mamma var.
«Ja, jeg er akkurat like klumsete som henne»
Vi lo litt begge to også innså jeg noe.
«Vent, hvordan vet DU at mamma er klumsete?»
«Meg, dine foreldre og kona mi Vanessa var bestevenner i vår ungdom»
«Da må du være Billy da?»
«Har de fortalt deg at jeg heter Billy?»
«Vel, de fortalte meg om at de hadde noen bestevenner som het Billy og Vanessa.»
«De pleide å kalle meg Billy fordi jeg var så sykt redd for biller... Navnet mitt er William, jeg er Faren til Alexander.»
Alex så irritert på faren sin, men faren bare lo.
«Ser ut til at han fortsatt ikke liker å bli kalt Alexander.»
«Kan du bare gå?»
Faren til Alex blunket til meg også gikk han ned igjen.
«Hvorfor liker du ikke å bli kalt Alexander?»
Han så irritert på meg.
«Det har du ingenting med»
Jeg ble overrasket, han var så snill mot meg for bare noen minutter siden. Hvorfor virket han så kald akkurat nå?
«Unnskyld, jeg bare lurt.»
Han senket armene sine igjen og satt seg ned på senga igjen.
«Jeg liker det bare ikke, okey?»
Han hørtes litt trist ut, men han virket roligere nå så jeg sa ingenting. Vi fortsatt å se på film helt til telefonen min ringte. Mamma, jeg hadde helt glemt lappen jeg hadde lagt på senga hennes.
M- Amilia?
Mamma gråt på den andre enden.
A- Unnskyld mamma, jeg er så lei for det.
M- Oh my God Amilia, du er fortsatt i live. Jeg var så bekymret for deg, vi var alle så bekymret for deg når vi fant brevene dine. Hva tenkte du på?! Hadde du ikke tenkt til å fortelle oss hvordan du hadde det?! Jeg trodde du var dø helt til Mr. Olsen ringte å sa du hadde kuttet deg på noe glass! Hvorfor fortalte du oss ikke hvordan du følte deg?!
Jeg satt der helt stille med tårer i øynene.
«Jeg må hjem»
Alex hjalp meg hjem og banket på døra. Mamma slang opp døra og ga meg en tårevåt klem. Hun hjalp meg til sofaen i stua og vi satt bare der å grein i sikkert to timer. Alex gikk rett etter han hadde levert meg også hørte jeg ikke mer fra han. Jeg lovte mamma at jeg skulle gå til en psykolog og hun lovte å ikke fortelle noen andre en de som allerede visste at jeg prøvde å ende livet mitt.
(Neste dag)
Jeg våknet opp og prøvde å reiste meg fra senga. Jeg falt rett ned i senga igjen og beit meg i leppa av smerten, jeg hadde helt glemte at jeg hadde kuttet meg.
«Mamma!»
Mamma kom løpende opp trappa og så meg ligge i senga å vri meg.
«Går det bra vennen?»
«Nei, kan du ringe Sarah å be henne komme for å sjekke beinet mitt? Jeg tror det er noe galt»
«Selvfølgelig»
Hun slo inn nummeret på telefonen og forlot rommet mitt. Plutselig hørte jeg noen banke på vinduet mitt. Jeg gikk hen og så rett inn på rommet til naboen hvor Alex sto å pusset tennene i bar overkropp. Han vinket til meg og jeg vinket forvirret tilbake.
«Hvordan går det med beinet?»
«Skal få det sjekket i dag»
«Gjør det vondt?»
Jeg tenkte meg om. Jeg ville ikke virke som en pyse, men det gjorde jævla vondt så jeg svarte:
«Litt»
«Kan jeg komme inn?»
«Sure, bare kom inn gjennom vinduet mitt du.»
Jeg var sarkastisk men til min overraskelse var det nøyaktig det han gjorde. Han kravlet ut fra sitt eget rom og inn på mitt. Jeg sto forvirret i vinduskarmen mens han presset seg forbi meg. Vi falt begge to, men jeg landet mykt på senga mi mens Alex traff gulvet med et smell.
«Ouch»
Jeg lo litt.
«Går det bra med deg?»
Han så opp på meg med en blodig nese også var smilet mitt borte.
«Shit du blør jo!»
Jeg tok tak i krykkene som mamma hadde lånt meg og hinket inn på badet. Jeg tok en rull med dopapir og kastet den på Alex. Han stakk et stykke papir opp i nesa og jeg måtte le igjen, han så helt dum ut. Han smilte og stirret på meg en stund.
«Hvordan kan en vakker jente som deg, som smiler og ler konstant, ha lyst til å ta livet sitt?»
Jeg sluttet å le og så trist ned i bakken.
Alex satt seg ved siden av meg i senga og la den ene hånda på kinnet mitt. Jeg så opp på han og smilte falsk.
«Fordi jeg ikke har lyst til å smile og le hele tiden. Jeg har lyst til å ha dager hvor jeg kan være lei meg og gråte uten grunn. Jeg har lyst til å fortelle om problemene mine istedenfor å lytte på alle andres problemer.»
Jeg begynte å grine.
«Jeg har lyst til å være et vanlig menneske som alle andre, men istedenfor blir jeg presset til å måtte være glad og fornøyd hele forbanna tiden!»
Han gnidde bort tårene mine med tommelen sin og smilte til meg.
«Det er okei om du trenger litt tid for deg selv av og til. Hvis du noen gang vil snakke om problemene dine eller bare vil gråte fordi du føler for det så er jeg her for deg, okey?»
Gud å perfekt han er, eller er han det...?
> Det var det for denne gangen, håper du liker historien så langt. xoxo - Ari S <
YOU ARE READING
Saved
Teen FictionAmilia skulle ende livet sitt, men blir stoppet av Alex som tilfeldigvis kjører forbi. Hva skjer etter dette? Vel det må du nesten lese å finne ut selv. Dette er min første historie som noen gang har sett lyset så jeg har veldig lyst til å få tips o...
