My new Dream-Boy

1 veis billett til helvete

Zac's pov

Jeg bretter brevet fint sammen og legger det på senga. Jeg har jo vist hele tiden at hun ikke har det bra. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. hvis hun ikke vil snakke om det er det egt ikke noe jeg kan gjøre. når jeg ser på henne ser jeg jo bare en lykkelig jente, men alt er fake.

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. jeg må jo snakke med noen om det, men jeg vet at Hun ikke vil snakke om det. og jeg tviler på at hun blir så happy om jeg snakker med enten brødrene hennes, eller noen av de andre. så denne situasjonen er jo egt. helt fucked up.

automatisk så begynner jeg å gå rundt i en sirkel inne på rommet og tenke på hva jeg kan gjøre. jeg dunker fingeren mot haken mens jeg går rundt som et gal høne.

"Zac! du må komme ned" hører jeg Alex rope nedenfra. jeg humper meg ned trappen. og inn i stuen der Aiden står sammen med Alex.

"hva skjer?" sier jeg og nikker til Aiden som en slaks hilsen. og som svar nikker han tilbake

"vi må dra nå. og Alex Liam kommer en tur til deg siden han lurte på moe greier. hva han lurte på vet jeg ikke, men jeg vet at han ville snakk med deg. så du må nesten være hjemme." sier Aiden og ser ned på lillesøstera si. hun ser bare opp på han og nikker litt oppgitt.

ALEX'S POV

Gutta dro akkurat. så nå er jeg alene hjemme sammen med TK. endelig har jeg muligheten til og tenke. jeg kan gråte uten at noen må komme og følge etter meg, jeg kan furte så mye jeg vil uten at noen som helst skal komme og fortelle meg at alt kommer til å gå bra.

jeg kobler mobilen på høytalen og setter på (styggen på ryggen av onkelp) og jeg synger med alt jeg kan. nå kan jeg får ut litt sinne. jeg går opp og inn på badet. jeg kler av meg og steller meg i speilet så jeg kan se magen. den er lutt større. ikke diger, men tydelig større enn den var.

jeg bestemmer meg bare for å dusje. jeg bare føler at mye av dritten forsvinner når jeg dusjer, mens jeg hører på relativt høy musikk. det kalde vannet treffer den varme kroppen min og jeg rygger fort unna og venter på at vannet skal bli varmt nok til at jeg orker å stå under strålen. jeg vasker håret med shampoo og balsam, og deretter vasker jeg kroppen med såpe.

"hva tenker egt. Zac om brevet. hva kommer til og skje. vil han fortsatt henge med meg? bryr han seg egt?" alle spørsmålene surrer rundt i hodet på meg, men saken er den at uansett hva som skjer så kan jeg ikke bry meg. for hvis han gir faen eller ikke vil henge med meg mer. kan jeg ikke bry meg. for jeg må fokusere på barnet mitt. jeg skal bli mamma. det er mitt barn og jeg må bli en mer ansvarsfull person for jeg skal faen meg klare å ta ansvar for det.

kanskje barnet ikke har noen far, men faen heller om dette barnet skal ha en tilstede værende, beskyttende, kul, støttende og fantastisk mor. og jeg må jobbe for og bli det. Kanskje jeg bare er 18 år, men når jeg blir mamma har ikke det noe å si. jeg skal være alt min mor ikke var.

og jeg vet at jentene gleder seg til og hjelpe meg med det, men jeg vil uansett være moren. og jeg har ansvaret. selv om jeg vet at jeg kommer til og trenge hjelp. og jeg vet at jentene med glede hjelper til, selv om Zac ikke vil. Zac er en stor del av livet mitt, men han kan kjøpe seg en veis billett hvis han ikke vil være venner med meg etter at han leste brevet.

men jeg håper virkelig ikke at det er sånn fordi jeg vil ha han i livet mitt. jeg vil snakke med han. og være hans bestevenn. jeg trenger han og jeg håper han trenger meg også....

tankene svirrer rundt i hodet mitt. jeg klarer ikke sitte stille når jeg har alle disse tankene i hodet på engang. så det ender med at jeg går rundt i hele huset. inn i alle rom og rundt om kring i alle sammen. tankene dreper hodet mitt.. eller om ikke så alt for lenge.

jeg kobler mobilen min til høyttalerne og spiller musikk i hele huset. jeg innser at jeg er på soverommet mitt og setter meg bare på sengen. jeg tar opp pc-enn og går inn på bilder og blar gjennom dem.

det er bilder av gamle vanner, min gamle hund, foreldrene mine, meg selv, de vennene jeg har nå, brødrene mine, gamle kjærester, steder jeg har besøkt og ting jeg har opplevd. mens jeg blar nedover og ser på bildene som jeg ikke har sett på, på veldig lenge innser jeg at det er evigheter siden jeg har snakket med Ben alene uten at alle andre skulle overhøre samtalen.

jeg går inn på kontakter og ringer han. jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler at jeg må snakke med han. uansett om Aiden er tilbake i livet mitt. så glemmer jeg ikke at han forlot han. Ben vil alltid være broren min, Aiden er broren min han også. det e rbare det at jeg ikke stoler 100% på han. det kan jeg ikke etter at han bare forlot meg. forlot oss. da vi trengte han som mest...

"Halla" sier den varme litt groggy stemmen til Ben gjennom telefonen. jeg begynner automatisk og smile

"hei! hva skjer?"

"ikke spør meg det var jo du som ringte" jeg kan høre at han ler litt av seg selv

"nei jeg vet ikke helt, det er bare mye som skjer her hele tiden. også følte jeg at det var så veldig lenge siden vi to har snakket sammen uten at det er så mange til stede."