(U)lærd

Hodet hennes eksploderte – det var hun sikker på. Hvor hun var, hvordan hun kom hit og hva som skjedde dagen før, nei, akkurat det var hun i alle fall ikke sikker på. Sakte prøvde hun å åpne øyelokkene. Solen blendet henne og noe kilte henne i nakken. Med hendene kjente hun rundt seg. Duggvått gress kilte håndflatene hennes. Hvordan skjedde dette? undret hun. Jeg vet at jeg var på vei hjem. Hun tok seg til hodet mens hun prøvde å huske gårsdagens hendelser. Åh ... hadde bare denne hodepinen kunnet forsvinne, så ville det vært enklere å tenke! Sakte, sakte, reiste hun seg opp og børstet av seg det verste av gjørma. Så gikk hun sakte hjem.

«Sitter du her igjen?» spør Samantha, mammaen hans, med en mild og litt oppgitt stemme. Han løfter så vidt blikket opp fra boka og ser spørrende tilbake på henne. «Jeg må jo lese,» påstår han. «Simen ...» Samantha sukker. «Du må huske at du ikke kan lære alt. I alle fall ikke fra disse bøkene dine,» hun gestikulerer mot haugen med bøker foran ham. «Du må ut. Du må ta deg en pause. Livet er mer enn skole og bøker.» Simen bare senker blikket og slutter seg inne i sin verden der han har bøkene og all verdens kunnskap fremfor seg. Samantha bare rister på hodet. Hun prøvde i alle fall.

Endelig kom hun seg inn døra. Det tok litt tid før hun klarte å finne igjen nøklene hun gjemte utenfor huset før hun dro ut i går. Da gjemte jeg dem i alle fall godt, tenkte hun fornøyd. Stormende skritt kom i retning av gangen i det hun låste seg inn. «Hvor har du vært, Sam?» øynene til moren hennes lynte så kraftig at hun nærmest kjente elektrisiteten skyte ut av dem. Sam stirret ned på føttene sine. «Beklager,» hvisket hun. «Jeg sovnet i parken på vei hjem. Det skal ikke gjenta seg!» «Det håper jeg virkelig,» svarte moren, Emma. «Gå og ta deg en god dusj, så skal jeg lage klar litt mat og kakao til deg.» Sam ga Emma en god klem. «Takk,» hvisket hun. «Du har fremdeles husarrest i en måned, ikke tro du slipper unna denne gangen!» sa Emma mens Sam gikk subbende mot badet.

Telefonen piper. «Blir du med ut en tur?» står det på skjermen. «Kan ikke. Sorry,» lyder svaret.

Det varme vannet rant nedover ryggen hennes. Tårene presset på. Nok en gang hadde hun klart det. Nok en gang hadde hun skuffet moren sin. Hun hadde jo hørt historiene fra bestemor, fra tantene sine og moren sin. Skrekkhistorier om hva som kunne møte henne på byen, dersom hun ikke passet på. Hun visste ikke hvordan det skjedde. Det var som om all alkoholrusen slo til samtidig. Hun husket det vagt, så vagt. Var ikke helt sikker, men sikker nok. Noe var feil i kroppen hennes. Og ikke fordi hun var bakfull.

Det mørkner ute. Nok en vellykket dag med lesing og læring er fullført. Å lære av de voksne og bøkene, har gjort ham trygg på livet. Han får stadig høre at han er «voksen for alderen». «Du er så veslevoksen,» pleier vennene hans å si. Veslevoksen er jeg vel ikke, tenker Simen og rister på hodet. Jeg er belest; jeg er delvis lærd – boklærd. Verden trenger slike som oss. Verden trenger kunnskap. Jeg har et fint liv jeg; ved å lese og lære kan jeg unngå alle de feilene andre har gjort. «Skal du ut i kveld, Simen,» spør Samantha håpefullt. Simen sukker. Det er så mye mas, synes han; «Du må ut; ut for å leve; ut for å se og ut for å lære,» sier de alle sammen. Jeg lever og lærer gjennom bøkene mine. «Jeg kan vel det,» svarer Simen. Han plukker opp telefonen og sender en melding til 'kompisen sin'. «Skal dere ut på byen i kveld?». «Seff! Du er inva på vors hos meg kl. 20. Ikke vær sein!» lyder svaret.

Dampen forsvant fra speilet. Hun stod der og så seg selv i øynene, kjente ikke igjen de tomme, redde øynene som stirret tilbake på henne. Hva skjedde egentlig? Hun visste ikke helt sikkert, men hun hadde en ekkel følelse i hele kroppen. Hvem skulle hun fortelle det til? Hun tok noen dype åndedrag før hun trakk på seg kosebuksa og den litt for store hettegenseren. Det var ikke mulig å se noe, men det føltes godt å dekke det til. Nå har hun lært til neste gang. Ifølge Arne Garborg kunne hun ikke lære av de voksnes feil. Hun husket godt det lille diktet de leste i norsken for et par uker siden. Garborg mente voksne snakker et annet språk; vi kan ikke forstå hverandre. Jeg får vel gjøre som han råder, og finne ut av denne gåten selv.

Simen har gjort seg klar og ser seg selv i speilet. Kjenner seg ikke helt igjen. Det er lenge siden sist gang han var ute på byen. Han har jo hørt så mange skrekkhistorier at han har funnet ut at det er best å holde seg hjemme og borte fra alt som heter rusmidler. Faktisk så er hasj mindre skadelig enn alkohol, så det er litt merkelig at Norge tillater salg av alkohol, men ikke av hasj. Simen tar et par dype åndedrag, ser seg selv i speilet igjen. Samantha smiler. «Så fint å se deg i noe annet enn den lurvete t-skjorta du alltid bruker.» Han himler med øynene. «Du trenger ikke ta den lange regla om hvordan jeg må passe på meg selv. Jeg vet hvordan jeg gjør det; jeg har lest masse om det.»

«Går det bra?» spurte Emma etter å ha latt stillheten ljome i 20 minutter og sett på hvordan Sam bare skjøv maten rundt. Hun drakk opp halve koppen med kakao, og spiste bare små biter av maten Emma laget til henne. Sam sukket. «Jeg er bare litt kvalm.» «Det blir bedre om du får i deg litt mat,» insisterte Emma. «Spis litt, så blir det bedre. Også kan du lese litt i boka di etterpå.» Emma pekte mot den ensomme lille boka Sam slengte fra seg da hun kom fra skolen. «Og hvis det er noe spesielt, så kan du prate med meg. Vi skal finne ut av det sammen,» la hun til og klemte forsiktig hånda til Sam. Det er ikke noe du kan gjøre, mamma. Uansett hvor mye du vil hjelpe, uansett hva du tenker du kan bidra med. Jeg må få lære av mine egne feil. For du er ikke meg, og vi snakker ikke samme språk.

Han er i en lykkerus blandet med en god dose alkohol. De skal dra ut på byen og venter på bussen ute i den kalde vinternatta. Det er stjerneklart, men gatelysene gjør det umulig å se noe særlig av stjernene. Plutselig står Simen der med en joint i hånda. «Ta et drag, da, Simen. Ikke vær en sånn pyse!» sier en av gutta. Simen har alltid ønsket å være 'en av gutta', men de synes han er for veslevoksen. Bare dette ene draget, tenker Simen. Det er jo det alle de voksne har snakket om; det er mulig å kose seg litt. Ingen av dem har fortalt om sterke reaksjoner dersom de har vært i kontakt med rusmidler. Jeg vet ikke engang om de har vært i kontakt med andre rusmidler enn alkohol. Det har de sikkert. Hva kan det vel skade? Han tar ett drag. Jointen går en runde til. To drag denne gangen. De andre gutta smiler. «Nå er du en av oss!» Tre drag. De klapper ham på ryggen. Plutselig føler han seg uvel. Sier han må sette seg ned. Han ser gutta snu ryggen til. De ler. Det våte gresset gjør ham kald langt inn i margen. Så vakre stjernene er. Kom til meg! Simen strekker hendene i været

Sam strekker seg og tar opp mobilen. På skjermen står det «10.05, Søndag 15. desember 2017». Ingen tapte anrop og ingen ventende SMS-er. Hun svinger beina ut av senga, tar på seg morgenkåpen og skal til å gå bort til rommet til Simen. Akkurat i det hun skal til å åpne døra, ringer mobilen. Nummeret som blinker mot henne, kjenner hun ikke igjen. «Hei,» sier hun. «Hei. Snakker jeg med Samantha Johansen?» spør en småstresset mannsstemme i andre enden. Sam kjenner pulsen øke. «Ja. Har det hendt noe?» «Sønnen din ble akkurat tatt med inn på operasjonsstua. Du må komme så snart du kan. Han har hatt en allergisk reaksjon på hasj.» Hjertet hennes hopper over flere slag. 14. desember må ha en forbannelse over seg. For tjue år siden, ble hun voldtatt, men fikk en fantastisk sønn. I år kan han dø. Han er boklærd, ikke livslærd. Men de snakker ikke samme språk, så hva vet vel hun?