In Between

Kapittel 10. Vise deg hva en ekte drittsekk er

Tirsdag, senere på dagen

"Dere, jeg er kjempesulten! Kan vi ikke spise litt mat før vi begynner å se på sko?" mumlet jeg furtent da jeg så mamma og Rylie se på et par nydelige sko sammen. De kostet sikkert en formue.

"Kan vi ikke kjøpe mat etterpå? Jeg vil virkelig prøve på meg disse først... Det er kun ett par igjen i min størrelse," tryglet Rylie med søte dådyrøyne.

Mamma smilte bare uskyldig, men hun var nok enig.

"Greit, men jeg går i hvert fall for å kjøpe meg litt mat. Dere finner meg på Verona's," sa jeg kort og hørte magen rumle.

Verona's var en moderne café med en typ grunge stil. De har alltid hatt veldig god kaffe der, og sandwichene de lager har jeg aldri greid å motstå. De selger vel mest av mat som går fort og er enkelt å lage, men de gjør det på en så sinnsykt bra måte.

"Som alltid," lo mamma.

Jeg bare smilte og tuslet av gårde, ut av kjøpesenteret vi var i.

Knappe to minutt etter, skimtet jeg Verona's svarte skilt rundt hjørnet av samme gata. Selve skriften lyste av neon-lilla, og det skilte seg totalt ut fra alle de andre elegante, sossete butikkene i området. Til og med fonten virket kul, og jeg kunne vedde på at ingen andre butikker kunne kommet seg unna med et så vågalt, men likevel kult skilt.

Jeg presset opp døren inn til caféen og hørte det skrangle i et par velkjente bjeller som hang over meg.

"Nei men, det var da på tide at du stakk innom igjen! Hvor lenge siden er det nå?" hilste onkel Igor med et bredt smil, før han strakte ut armene for å gi meg en klem.

Han var ikke egentlig onkelen min, men jeg har kommet hit og støttet bedriften hans siden jeg gikk på barneskolen, så for meg var han som en onkel. Han har vært et par ganger på middag hjemme hos oss også, faktisk. Så han var praktisk talt en del av familien.

"Unnskyld, tiden har bare fløyet forbi! Men nå er jeg her," smilte jeg og trakk meg tilbake fra klemmen.

Det andre folk ville tenkt om Igor dersom de hadde gått innom her, ville nok vært at han enten ser skummel ut, eller bare straight up farlig. Da jeg var mindre pleide jeg å være redd ham, men så ble vi kjent etter at han hjalp meg opp fra bakken da jeg trynet av sykkelen som 8-åring. Han hadde gitt meg et plaster og fortalt meg at det kom til å gå bra så lenge jeg bare trodde på det selv.

Men så skal man ikke ta utseendet hans helt for gitt heller... Igor har alltid vært snill mot meg, men det hadde han kanskje ikke vært dersom vi ikke hadde blitt kjent da jeg var liten. De andre kundene burde ikke yppe seg mot denne fyren, med god grunn. Igor var laget av stål, kroppen oste av muskler og i mine øyne virket det som en god nok grunn til å ikke krangle med ham... men det er mer.

Han kledde seg til og med som en gangster. Selvfølgelig passet det ham, men det hjalp ikke akkurat på å få han til å virke mer vennlig. Det var nok ikke det han ville heller, da. Tattoveringer var han også full av, til og med på toppen av det skallete hodet. I tungen hadde han en piercing, pluss enda en i det venstre brynet.

Litt av en fyr, var det ikke?

"Du vil vel ha det vanlige tipper jeg?" sa han og gikk bak disken.

Jeg nikket. "Alltid."

I det jeg snudde meg for å finne et bord, greide jeg akkurat å fange et par stirrende øyne før de raskt vendte seg bort. De virket nærmest sjokkert, og det må ha vært av klemmen de nettopp var vitne til mellom meg og den såkalt farlige fyren.