In Between

Kapittel 3. Kryssede fingrer for utroskap

Søndag kveld

Jeg lot øynene mine hvile på Dominic der han stod. Han hadde lent de muskuløse armene mot soveromsvinduet mitt, og stått der bom stille i minst et kvarters' tid. Hvorfor han ikke gikk ut på balkongen, visste jeg ikke. Det jeg derimot var klar over, var hvor uendelig flott synet av han var. Hadde han bare hatt en like fin personlighet, ville han vært så og si perfekt.

Men hvem er egentlig perfekt?

Jeg lukket øynene.

"Hvorfor gjorde du det?" falt til slutt ut av meg. Stillheten var uutholdelig.

Han snudde seg sakte, lente ryggen mot veggen og lot hodet falle på skrå. Med smale øyne, spurte han; "Gjorde hva?"

Jeg hoppet raskt opp av senga, en smule irritert, og gikk sakte mot han. "Du vet godt hva jeg mener. Nå er ikke den rette tiden for deg og dine teite spill."

"Jeg kjedet meg på rommet ditt. Tenkte det ville være festlig å redde deg. Du virket hjelpesløs, uten et eneste godt argument for hvorfor du ikke rakk butikken i tide," startet han og strammet kjeven.

Jeg stoppet ham. "For Guds skyld, Dominic. Faren min kjenner deg! Du kan ikke ha stått frem på den måten av fri vilje."

Jeg trakk pusten dypt og lukket øynene i et par sekund, før jeg snakket videre. "Ikke når du vet at faren min ikke liker deg. Jeg så det på blikket hans, men hvorfor og hvordan han kjenner deg vet jeg enda ikke. Noen forklaring på det?"

Dominic tiet. "Det har du ingenting med, og du tar feil."

"Hva mener du?" spurte jeg i mens jeg stirret ham dypt inn i øynene. Hvorfor ser jeg ingenting?

"Jeg gjorde det av fri vilje," snøftet han. "Tror du virkelig at jeg sto opp for deg fordi jeg på en eller annen måte liker deg?"

Han lo.

"Liker meg? Nei," sa jeg og la fingrene mine på brystet han og dro de sakte nedover, mens jeg stirret han dødt inn i øynene. "Men jeg vet du har dine metoder når du prøver å få kloa i ei jente. Ikke tro at du får min tillit ved å stå opp for meg."

Han sto som fryst fast av berøringen min. Det kunne også ha noe med det intense blikket jeg ga ham.

"Jeg søkte ikke etter din tillit," glefset han uten å røre på seg. "Jeg kjenner deg ikke. Du er en fremmed, og jeg burde ikke være hjemme hos deg."

Han virket plutselig mye mer nervøs etter det siste som unnslapp leppene hans, og det gjorde meg bare enda mer ivrig og fast bestemt på å finne ut hva han skjuler.

"Det har aldri stoppet deg før, har det?" sa jeg og lot lillefingeren min gli under haken hans i et forsøk på å overtale han til å si noe. Pupillene hans utvidet seg raskt, og jeg kunne føle pulsen hans øke.

"Catalina..." hvisket han, som om noe hadde stjålet pusten fra ham. "Om dette er ditt forsøk på å få meg til å si hvordan jeg kjenner faren din, burde du virkelig revurdere evnen din til å ta gode valg."

Han så ned på hånden min, før han dyttet meg hardt unna.

Vipps, så var han tilbake sitt gamle, steinkalde seg.

"Jeg fortjener å vite det!" sa jeg ut av sinne og frustrasjon. Sinnet har aldri vært det letteste for meg å holde i sjakk, spesielt ikke når min aller siste plan feiler.

Hele episoden fra idag har gjort meg forvirret, sint og frustrert. Gitt meg alle disse følelsene jeg ikke greier å kontrollere, og heller ikke ønsker å ha.