Code 206 - A.W [on hold]

A devil in an angel dress

"Angel?" Den mannlige stemmen som tilhører onkelen roper nede fra stuen. Angel rikker ikke blikket vekk fra det åpne vinduet der hun sitter. Beina hennes henger ned og ut av vinduet. Snøen faller i tette flak ned på bakken og gjør det svake grønne gresset hvitt. Hun sparker svakt frem og tilbake med føttene og noen ganger treffer helen veggen under vinduet. Beina hennes er ikke lange, men lange nokk til å rekke noen centimeter under selve vinduskarmen og et stykke ned langs husveggen. Hun ser på snøfnuggene med de fascinerte blåe øynene hennes. Hun ser på himmelen som ikke gir tegn til å stoppe å sende disse små flaskene med frosset vann. Hvordan kan vann som er frosset få et slikt mønster som snøflakene har? Hvordan kan det få den fasongen? Hun rekker frem hendene foran seg og ut gjennom vinduskarmen. De mørkeblå tovede vottene fanger opp snøflak på snøflak. Nesen hennes hår fått en rødlig farge på spissen, det samme har kinnene hennes. Det tynne blonde og korte håret hennes er bustette som alltid, kanskje fordi onkelen ikke hadde tid til å gre det, og at hun aldri fikk gjort det selv heller. Hun vender hodet mot døren i det onkelen åpner den. "Se, det snør" sier hun og peker med votten ut av vinduet. Han ser på henne lenge, med frykt i blikket. Hun skakker på hodet og ser på han. "Jeg faller ikke" sier hun og snur seg mot han slik at ryggen hennes vender ut. Han strammer bare grepet rundt dørhåndtaket uten å gi tegn til å skifte vekten på benet, eller si noe. Hun ser på han lenge og setter føttene ned på bakken. "Du vet du ikke skal sitte i vinduet på den måten?" Han rynker øyebrynene etter som hun finner noe annet i rommet mer intresant. Hun sitter ved skrivebordet sitt nå og trekker opp en spilledåse. "Angel." Sier han som om han ønsker en annen reaksjon fra henne. Kunne hun ikke bli mer normal? Han fikk lyst til å rope det inn i ansiktet hennes og rive henne opp på gulvet mens han ristet vett inn i hodet på den vesle jenta. Bli normal, Sier han inne i seg. Hun slipper spilledåsen og legger armene på bordet foran seg. Hun legger hodet oppå armene sine og ser på spilledåsen mens den spiller en klar melodi. "Ok" sier hun lavt uten å rikke blikket vekk fra spilledåsen. Onkelen skvetter litt til og slipper håndtaket. Et øyeblikk forstår han ikke hva hun svarte på, men så forstår han. Hun svarte bare på det han sa til henne.

Du vet du ikke får sitte i vinduet på den måten.

Ok.

Han sukker tungt så hun hever hodet mot han. "La oss dra da, har du på deg alle klærende?" Sier han og hun hopper ned fra stolen. Så nikker hun mens hun ser opp på han. "La oss gå." Sier han.

De går bortover stien i parken mens de ser på måkene som enda sitter i de iskalde vannet. Onkelen stusser litt over at de enda er her, siden de pleier å fly sin vei på denne tiden. "Skal vi mate dem?" Sier onkelen og ser på Angel. Den seks år gammle jenta ser opp på han og rister på hodet sakte. "De er ikke sultene" sier hun og blunker litt med de store øynene. Han ser på henne. "Det vet du jo ikke før du har matet dem? Måkene pleier jo alltid å våre sultene" sier han så med en liten latter. Hun ser på han mens han ler. Uten en antydning av et smil i ansiktet hennes av latteren til onkelen ser hun fremover. "Det er kaldt." Sier hun. Han sukker litt. Hvorfor skal det være så vanskelig å være med henne? Han innser at han har tapt denne kampen om å prøve å mate måkene som en normal familie, før den i det hele tatt hadde begynt. "Skal jeg kjøpe en kakao til deg?" Hun ser opp på han lenge igjen, så nikker hun. Han merker en lettelse inne i seg, yes! Seier!

Han fører henne bort til en benk slik at hun ikke skulle falle i vannet eller slikt. Hun var bare seks år, og svømming hadde hun ikke giddet å lære. Om hun falt i vannet fordi hun skulle se nærmere på noe, eller snublet ville hun ikke ha sjans uten en som kunne hoppe uti. I tilleg så må vannet være -20 grader. Han steller seg i boden på hjørnet og bestiller to kopper med kakao. Han betaler til den hyggelige damen bak kassen. Hun smiler til han og finner frem noen småpenger. "Bare behold dem" sier han til henne. Hun lyser opp i et større smil. "Tusen takk" sier hun. Han nikker kort til henne og går tilbake til Angel.

Angel blir plassert på benken før onkelen forsvinner. Som alltid var han redd for at hun skulle komme til skade eller lignende, men han lot henne jo ikke få sjansen til å klare seg selv uansett. På svømmingen var han alltid på første rad og skulle gi henne kommentarer som en eller annen topptrener. Han kom med råd. Alt for mange råd. Så til slutt ble hun bare lei og gikk opp fra bassenget. Den virkelige treneren tror hun var letter over at hun sluttet, ikke på grunn av henne -jo, kanskje litt- men mest på grunn av faren som trodde han kunne ta over timen. Hun legger albuene mot knærne til ullstilongsen og støtter hodet mot håndflaten. Kinnene hennes gløder nærmest der hun sitter. Hun skulle ha fått smurt kuldekrem på dem, men slikt tenkte ikke onkelen på, nei han var for opptat med å knuge hendene sine fast til dørhåndtaket og være livredd for at hun skulle hoppe ut av vinduet. Hun sukker og ser seg rundt. Onkelen står borte ved boden enda. Han snakker med damen bak kassen og utveksler noen ord. Kan han ikke forte seg litt? Hun hopper ned fra benken og småløper bortover kanten til vannet. Hun fortsetter videre langs kanten mens hun holder skjerfet hennes inntil halsen med de to hendene gjemt bak vottene. Hun snur raskt inn til bryggen og haster over den lille metalbroen som fører til bryggen og båtene. De tunge vinterskoene dunker i takt nedover metalbroen. Lyden klinger over vannet og strekker seg videre. Måkene letter fra vannoverflaten og skriker i det de flyr bortover himmelen. Angel holder på å snuble i et tau og slår armene ut for å holde balansen. I samme øyeblikk hun kommer ut av syne ser onkelen hennes toppen av den svarte luen forsvinne bak en båt. "Angel!" Roper han og spurter etter henne. Han setter fra seg cacaokoppene fra seg på benken og haster etter henne med hjertet oppe i halsen. Hun er kanskje sta og merkelig, men hun pleier aldri å stikke av.

Onkelen jogger raskt over den lille metalbroen og dumper ned på bryggen. Bryggen gir etter og det lages ringer i vannet. Ringene utvider seg til de blir større og større og så forsvinner. Vannet er så stille uten verken fisk, fugl eller noe annet. Gaten er tom og uten mennesker, de fleste er hjemme og varmer seg rundt peisen. Noe onkelen tenker de egentlig også burde, istede for å løpe på en brygge. Han ser Angel klatre opp i en større seilbåt av tre. Hun klatrer opp den ustødige trappen på alle fire, som en eller annen hund. Hun reiser seg ustødig opp med grove bevegelser siden det er vanskelig å bevege seg i så tykke klær. Så smetter hun inn gjennom en dør i båten.

Onkelen løper klossete etter, mens han gjentatte ganger roper navnet hennes. Hun stopper opp inne i båten og onkelen stopper like etter henne. En stank flyr gjennom luften og han må holde seg for nesen. Angel snur seg mot han og skakker på hodet uten å kjære en eneste grimase. Hun har like bleikt og utryktløst ansikt som alltid. "Jeg sa at måkene ikke var sultene" sier hun og peker bak seg mot kroppen som ligger på bakken. Onkelen skvetter til av synet. Den oppspiste kroppen ligger i på ryggen og med armene ut. Fingrene vrir seg i merkelige vinkler og øynene er tomme. En måke titter på dem og svelger det lille kjøttstykket den har mellom nebbet. Den skriker og flasker hissig med vingene før den flyr forbi dem og nesten treffer Onkelen til Angel i ansiktet. Stemmen hennes gjentas inne i hodet hans. Jeg sa at måkene ikke var sultene.