my biggest mistake

12 ✿ møtes?

Jeg kjenner pulsen min stige, og hjerte mitt dunke fortere. Svetten pipler ut av kroppen og pusten min blir tyngre. Jeg kjenner en varm hånd oppå min. Jeg snur blikket mitt fort og ser Colin rett inn i øynene. «Ro deg ned» sier han rolig. Han hadde noen utrolig vakre lysebrune øyne. Man kunne bare forsvinne rett inn i dem.

Den gode og rolige stillheten blir brått avbrutt av harde bank mot ruta. Jeg drar ned vindusruta og en høy politimann står lent inn i bilen. «Kan jeg få navn, vær så snill?» stemmen var nesten skremmende. «Riley Moore Brown» sier jeg svakt. «Er du klar over hvor fort du kjøpte, miss Brown?»
«Jeg beklager virkelig» han kremter hardt. «Kan jeg få se førekort?»

Nå begynner hjerte mitt virkelig å hamre. Jeg kunne høre mitt eget hjerte slå. «Eh...j-jeg..har ikke førekort»

«Miss Brown, vennligst bli med meg» Jeg ser forskrekket mot Colin imens jeg tar av meg belte. «Du ved siden av kan gjerne være med du også»

•••

Jeg og Colin sitter sammen på politistasjonen. Jeg kan høre to politimenn i rommet ved siden sv snakke om situasjonen vår.

«Jenta kjørte altfor fort og hadde ikke førekort» «Vi bør ringe foreldrene» «Tar du og sier ifra?»

Rett etter kom den samme politimannen som stoppet oss ut. Jeg ser på navneskiftet hans og det står Adams. «Hør her unger. Miss Brown vi er nødt til å ringe foreldrene dine, men du...» han tar en kort pause i det han peker på Colin. «Colin» «...Colin ja, du kan egentlig slippe unna siden du ikke kjørte»

«Problemet er bare det at..mamma, hun bor i London og stefaren min er...eh..er eller ikke hjemme» sier jeg imens jeg tvinner fingrene mine sammen i fanget mitt. «Men det må være noen du bor med?» jeg puster tungt. «Jo...søstra mi»

•••

Ca 1 time senere smeller dørene på stasjonen opp. Jeg skvetter til. «Riley!» hun runder hjørne og jeg møter et utrolig stresset, redd og sint blikk. «Piper, jeg...» jeg får ikke sagt mer før han bøyer seg ned og klemmer meg. «Takk gud for at du har det bra»

«Vent, er du ikke sint?» «For bilen? Og lillebroren vår som fortsatt er i barnehagen? Heh! Kunne ikke være mer forbanna, men det bryr meg ikke akkurat nå» hun stryker meg forsiktig på skulderen og smiler. Jeg er faktisk usikker på om jeg burde være lettet eller redd.

Piper hjelper oss med papirene og vi kan dra hjem. Boten ble veldig dyr, men vi fikk betalt med kredittkort så vi har veldig mye i gjeld.

19.43

Vi stopper utenfor huset til Colin. «Takk for at dere kjørte meg hjem» sier han før han åpner døra og går ut. Jeg sveiver fort ned vinduet. «Colin!» hviskeskriker jeg. Han stopper og snur seg.

Vinden var små kjørlig, men ikke for kaldt til å være ute. «Tusen tusen takk» jeg tar hendene hans og gir han en klem. «Takk for at du var med meg og støttet meg i hele dag» «Det var så lite, Riley. Vi ses» sier han før han går inn.

•••

Jeg våkner utrolig sliten i senga med sola midt i ansiktet. Jeg kaster av meg dyna siden det var altfor varmt. «Riley! Riley!» jeg sukker før jeg reiser meg sakte. «Riley! Kom fort!» jeg setter føttene på det knirkende gulvet før jeg subber mot døra mi. «Jeg kommer» sier jeg med en rapsete morgen stemme.

Jeg går ned trappa og møter en smilende dame. «Mamma!» roper jeg og løper bort for å gi henne en klem. «Hva gjør du hjemme?» «Jeg fikk fri denne helgen, så jeg tok sjansen for å reise ned til barna mine og kjæresten min» sier hun før Logan kommer bak henne og drar henne til seg.
Jeg himler med øynene av hendelsen, men smiler fortsatt siden mamma er her.

Dylan sitter som vanlig med frokostbordet og spiser en bolle med frokostblanding. «Mamma vil du også ha litt?» spør Dylan og løfter opp skjeen og smiler. «Nei, takk vennen»

«Meeen Grace..» sier Logan imens han går mot kjøleskapet. «...jeg er sikker på st du vil en en sånn» han holder opp en øl. «Ikke nå Logan, men hva om vi alle setter oss litt i stua» smiler mamma før vi alle går sammmen inn til stua.

Vi sitter kanskje å snakker i 40 minutter før jeg får en melding. Jeg titter ned og ser det står Ethan. Jeg snur fort skjermen. «Oisann, hvem var det?» sier Piper og smiler lurt. «Hva? Bare Harper» lyver jeg.

Jeg holder telefonen tett inntil kroppen og sniker meg ut på kjøkkenet.

«Hei, Riley. Møtes i kveld?»

Møte Ethan? I kveld? «Riley, hva er det som skjer?» roper mamma fra stua. «Eh, Ingenting!»

•••

19.47

Burde jeg møte han? Tenk hva som vil skje. Klokka begynner å bli mye og jeg må snart svare han. Like etter får jeg enda en melding.

«Riley?»

Shit. Nå må jeg svare.

«Ok. Kl 20.00 bak den gamle kiosken?»

«;)»

Fuck.

Jeg går bort til speilet mitt og retter litt på outfiten. Jeg tar parfymen min og sprayer to sprut på hver side av meg.
Du lurer nok på hvorfor jeg fikser meg for han? Nei, det vet ikke jeg heller.

Jeg går stille ned trappa og inn gangen for å ta på meg sko og jakke. «Riley? Hvor skal du?» Piper stikker hodet sitt rundt hjørne. «Bare gå meg en tur» lyver jeg. «Så du skal vel ikke ut for å møte noen?» hun smiler. «Nei. Jeg trenger bare litt luft» sier jeg før jeg åpner døra og går.

Jeg bruker kanskje 10 minutter bort. Han var allerede der. Han står lent inntil veggen og titter ned på telefonen sin. «Du er sein» sier han uten å se på meg. «Ja, og?» han legger telefonen ned i lomma og tar opp røyk og en lighter. Han tenner den på og tar en langt trekk. «Jeg liker ikke at du er sein»
En kald bris blåser forbi så håret mitt flyr lett opp. Jeg lukker igjen jakka og legger armene sammen. «Det er litt kaldt»

Han ser opp mot meg og smiler. «Var det noe du sa for at jeg skal varme deg?» han hever øyenbrynene. «Hva? Nei. Det er bare kaldt» jeg slipper armene mine på hver side igjen for å ikke virke kald. «Mhm»

«Men hvorfor ville du møte meg egentlig?» spør jeg og tar et bittelite skritt mot han. Uten å egentlig tenk over det. «Vi er jo venner, er vi ikke?» jeg nikker sakte. «Ja, og er ikke du sammen med vennene dine av og til?»
«Det er jo ikke grunnen da, Ethan!» sier jeg irritert. Jeg innser at jeg virket sur, og kjenner hjerte mitt begynne å dunke.
«Ok? Så hva er grunnen?» han tar enda et trekk fra røyken sin.

Jeg ser nervøst ned i bakken og gnir tuppen av skoen min mot grusen. «Jeg vet ikke» sier jeg så lavt at jeg nesten hvisker. Jeg hører han gnir foten hardt mot bakken, og skjønner at han har kastet fra seg røyken sin. Han tar et par skritt mot meg og legger hendene sine på skuldrene mine. Han bruker tomlene sine til å løfte blikket mitt opp. «Si meg, er det dette du ville?» sier han og slikker fort over leppene sine.

Jeg klarer ikke få ut et eneste ord. Jeg blir helt stum. Blikket mitt er bare stivnet på leppene hans. Jeg rister fort på hodet og ser vekk fra han. «Eh..» er alt som kommer fra meg. Hendene hans glir opp på siden av nakken min og stopper når de er på skinnene mine. «Si noe, Riley» «Stopp, Ethan» sier jeg og drar meg vekk fra han.

Jeg føler blikket hans er rett på meg, så jeg ser opp. Øynene hans var blanke og det så nesten ut som han skulle begynne å gråte.

•••

Fått tilbake litt motivasjon, så håper dere liker denne🤪
Trykk på stjerna!<3