my biggest mistake

8 ✿ jeg stirrer ikke

Han tar et trekk av røyken sin og løfter blikket. Han ser meg opp og ned et par ganger og smiler. «Skal du bare stå og stirre på meg?» jeg rister fort på hodet og blunker.
«Hva? Nei. Jeg stirrer ikke»

Han flirer. Jeg står kanskje 2 meter unna han. «Skal du komme litt nærmere?» spør han idet han gnir røyken mot veggen bak han. Jeg tar to små nervøse skritt mot han. «Hvorfor er vi her, Ethan?» spør jeg og legger armene i kors. Han gliser. «Må det være en grunn da, vesla?»

«Hva kalte du meg?» jeg tar et skritt mot han og hever øyenbrynene. «Sorry, beklager» jeg himler med øynene og ser en annen vei.

Før jeg får tid til å reagere griper han armen min og dytter meg opp mot veggen igjen. «Rart hvordan vi alltid havner i denne stillingen» han legger begge armene rundt meg. Igjen. «Kan du gå vekk fra meg? Jeg kom ikke hit for at dette skulle skje» sier jeg og legger en hånd på brystet hans for å dytte han vekk. Men han rikker seg ikke en millimeter. «Bare innse det, Riley. Du..» han lener hodet sitt så vidt framover. «...vil» enda litt til. «...ha..» ansiktene våres var kun få centimeter fra hverandre.

«...meg»

Han var så nærme at jeg kunne føle pusten hans på leppene mine. Jeg svelger hardt. «Eh nei» han flirer. «Ikke?» jeg rister på hodet.
«Hva med nå?» han tar hånda si og legger den på hofta mi. «Nei, Ethan» sier jeg irritert.

«Javel? Hva med...» hånda hans glir sakte fra hofta mi og lenger ned til skrittet mitt. «...nå?» Rett før hånda hans får glidd ned i undertøyet mitt så sparker jeg han hardt i nøttene og går min vei.

•••

Jeg får kommet meg hjem og bare lener meg mot døra. Jeg lukker sakte igjen øynene. Endelig får jeg puste. «Riley?» Piper kommer ut fra stua. Øynene mine spretter fort opp igjen. «Piper! Hei...» sier jeg og gnir meg hardt i hodet. Hun rynker litt på bryna og går mot meg. «Er det noe?» sier jeg og hører stemmen min piper. «Nei, det er ikke noe med meg, men hva med deg?» hun står foran meg og smiler.

«Pfff... ikke noe» sier jeg og går inn mot kjøkkenet. Jeg hører hun følger etter meg. «Jeg kjenner igjen det blikket. Og den oppførselen..» sier hun og peker mot meg. Hun gisper. «Du har vært i kontakt med en gutt!»

Okey, Piper. Jeg er ikke 7 år lenger.

Jeg himler med øynene, samtidig jeg ser vekk. «Såååå, hvem var det?» hun setter seg ned på stolen og legger haka oppå hendene sine.
Jeg kan ikke fortelle henne det. «Piper, det er ingen»
«Hvis du sier det så...» «Fyfaen» mumler jeg.

•••

«Det var det siste» sier mamma og smeller igjen bakluka på bilen. Jeg ser på Piper og ser tårene renne og renne og renne. Dylan har klamret seg fast i beinet til mamma. Jeg står og bare ser rundt meg. Ser på søsknene mine. Ser på mamma som reiser fra oss.

«Dette går bra unger» sier hun og stryker Dylan i håret. Piper snufser og går mot mamma for å gi henne en klem. Jeg ser til og med mamma tørke en tåre.

«Riley, kom hit» mamma strekker ut armene og smiler. «Nei» jeg ser ned i bakken. «Riley, ikke gjør sånn før jeg drar» jeg kjenner en tåre presse på, men jeg holder den inne. «Hvor er Logan?» spør jeg og ser meg rundt. «Vi sa hade inne»
Jeg himler med øynene på grunn av han. Alt han gjør får meg til å tro at han ble oppdratt bak en låvedør.

«Jeg vil savne deg, mamma» sier Piper og klemmer hun en gang til før hun går vekk. «Vil savne dere masse» sier hun og slipper taket på Piper. Dylan sier ikke et ord. «Du, gutten min. Mamma må dra nå» sier mamma til Dylan.
«Mamma. Ikke dra fra meg. Logan..han er...»

Rett før Dylan får sagt det kommer Logan valsende mot oss. «..her» sier han og ser stygt mot Dylan. «Kjære Grace. My lady» sier han og trenger seg gjennom oss. Dylan slipper mamma og løper mot meg. Logan griper mamma og kysser henne en gang før han går til side.
«Okey, barn. Hade» hun åpner bildøra og vinker til oss.

«Mamma!» sier jeg og går mot henne. Jeg klemmer henne hardt og hvisker henne inn i øret. «Vær så snill og kom tilbake til oss»
«Jeg kommer tilbake, vennen» jeg kjenner noen prikke meg hardt i ryggen.
«Riley, kom deg vekk fra morra di»

«Vet du hva Logan, ikke fortell meg hva jeg skal gjøre. Du er ikke faren min» sier jeg surt. Mamma sier ingenting. «Men uansett. Hade, mamma» smiler jeg og går tilbake til søsknene mine.

Kun få sekunder senere står vi igjen og ser hun kjøre vekk fra oss.

•••

Gjerne kommenter hva dere synes om historien så langt!💘🤪