Eg hadde fått nok. Eg ville kaste stolene til alle retninger. Eg kjente att hjertet slo hardere. Eg kjente att snart kom tårene. Eg ville bare løpe vekk, men eg var som limt til gulvet. Eg visste hva som ville skje hvis eg gikk. Hvis eg gikk ville dei bare følge etter meg. Det var ein vane for meg å bli kalt stygge ord. Sinnatagg. -Ta og ro nervene dine. Det var ein stemme eg kjente. Litt hard og rusten. Ikkje vanskelig å kjenne igjen. Det tok meg ikkje mange sekund for å skjønne hvem som hadde sagt det. Det eneste jeg trengte var et blikk. Bare å snu meg noen grader. Øyne som var vanskelige å glemme. Lepper myke som bomull. Øyenvipper som ingen andre har. Smilehull dype som Grand Canyon. Uforglemmelig. Det eneste adjektivet som passet han. Den eneste personen som levde I hjernen mitt. Eg lot som att eg ikkje høyrde han. -Høyrde du meg ikkje? Kom ut av drømmeland då, sa han. -Dette er virkelighet. Ordene som fikk meg ut av den uvirkelige verden. Der alt var fint. Et sted eg ikkje blei plaga på grunn av sinnet mitt. Noe som hadde skapt store vansker for meg. Det ble ikkje bedre av ein far som aldri er hjemme og ein mor du måtte passe på istedenfor att hun passet på meg. Hvis vi måtte handle så måtte eg gjør det. Eg ble revet ut av den virtuelle sonen der eg var fullstendig ubevisst på det som skjedde. Sjølve om eg hadde hørt dei ordene så mye blei eg ikkje mindre lei meg for kvar gong. -du blir jo sur av ingenting. Fremdeles så skjønte eg det ikkje heilt. -herregud, dette gidder eg faktisk ikkje sa han etter ein stund. Han gikk sakte vekk. Etter ein stund var han barre ein flekk. Som ein ketchup flekk på din nye, kvite t-skjorten din. Til slutt var han helt borte.
YOU ARE READING
Ett tusen ganger
Short StoryEin Historie halve inspirert av mitt eget liv. Eg ble Før kalt stygge ting og sånn. Men eg har funnet ut att eg har ADHD. Følg gjerne med videre I historien. Prøver å få boka til å være mest mulig realistisk.
