In Between

Kapittel 1. Pause? Ikke innvilget

Fredag

Siste skoledag for uka, ikke så verst det.

... Dersom jeg ikke hadde fått skyss til skolen av min "åh-så omtenksomme" kjæreste. Men ikke misforstå meg. Han var en virkelig grei fyr da vi først startet å holde på. La oss bare si at ting har tatt en vri til det verre i det siste.

Og skal jeg være ærlig, trodde jeg vi var ment for hverandre før, at vi var perfekte sammen.

Var.

Kai heter han, foresten. Gutten de fleste kjente igjen på grunn av de vakre, hasselbrune øynene, det nydelige brune håret og det ufeilbare ansiktet.

Sukk.

Jeg så han dypt inn i øyne, pustet tungt ut og la hånden min støttende mot brystet hans. Jeg visste ikke lenger om jeg gjorde det for å være kjærlig, eller kun for å ha noe å beskytte meg med dersom han kom til å gjøre noe.

Øynene hans var intens, og boret seg gjennom meg. Han visste for mye, og hvordan han valgte å behandle informasjonen om meg såret meg mer enn det burde.

Men han visste ikke bedre. Det er i hvert fall det jeg har brukt å fortelle meg selv dag inn og dag ut nå i det siste.

Kai trakk meg nærmere med makt, før han la hendene sine i et stramt grep om nakken min.

Jeg hostet ukomfortabelt.

Han smilte. "Kos deg på skolen, babe."

Jeg tvang frem et smil, før jeg forlot ham i bilen med et følelsesløst kyss.

Da han var ute av syne, var det som om noe tungt bare falt av skuldrene mine. Jeg pustet lettet ut, og før jeg visste ordet av det, dukket en slank rødtopp med lange, nydelige bein frem ut av det blå.

"Rylie!" ropte jeg og vinket. "Her borte."

Rylie er min aller beste venn, og jeg kunne ikke sett for meg et liv uten henne ved min side. Hun gjør hver eneste dag verdt å leve, selv hvor klisjé det høres ut. Det er bare noe ved henne. Kanskje selve utstrålingen hennes. Hun er enten utrolig glad, eller helt rasende. Det finnes ingen mellomting, men så er hun jo veldig sjeldent rasende.

"Hei, hvorfor tok du ikke bussen idag?" spurte hun da hun var kommet nesten helt bort til meg. Smilet var på plass, som vanlig. Sekken hennes var slengt over den ene skuldra, og hennes oransje hår var bustete, og mest sannsynlig ikke børstet.

"Kai kjørte meg, han tok fri fra jobben," mumlet jeg og startet å gå mot inngangsdøra.

Hun fulgte på. "Når skal du innse at han ikke er bra for deg? Slå opp, for gods sake."

Jeg beit meg selv i leppa, og uten å se på henne svarte jeg sakte, "Jeg skal slå opp. Bare ikke idag." Og med det, åpnet jeg døra og satte kursen mot skapet mitt.

"Hva enn du sier," ropte hun etter meg, stående igjen ved døra. Hun skulle en annen vei uansett.

Jeg sukket, før jeg grep tak i bøkene mine og lukket øynene i et sekund. I det jeg åpnet de igjen, oppdaget jeg at skapdøra ved siden av ble plutselig revet opp med kraft, og så dum som jeg var, slo jeg hendene foran meg ut av ren refleks. Tiden gikk plutselig så utrolig sakte, men óg så alt for fort. På under et sekund, hadde skapdøra truffet tre av fingrene mine med et høyt smell, og ikke nok med det, traff dørhåndtaket meg rett under øyet.

Jeg mistet bøkene i bakken og bannet høyt. Uten å se hvem som var eieren til naboskapet, freste jeg høyt "Hva var det vitsen med?!" før jeg konsentrerte meg med å holde tårene tilbake.