Isabellas lille liv

del 1

+kjære dagbok+

Det er fredag 17.November, du vet, tiden der alle andre drar ut, er med venner eller, sitter i stua ser på tv og spiser taco med familien.
Jeg gikk akkurat fra stuen der de andre sitter å ser på The voice.  Jeg trenger å være litt alene. Det er slitsomt å være.med folk hele tiden, det skal artig skje noe, er det ikke mulig å bare være rolig og slappe av, bare for 10 minutter. Det går.hvertfall ikke i mitt liv. Det skjer alltid noe. Enten med meg eller med andre rundt meg som på en eller annen måte påvirker meg. Jeg er vare så sliten og lei. Trøtt. Vist jeg bare kunne sove i en ukes tid, det hadde vært godt.

Egentlig skulle jeg ønske at jeg ikke satt inne på rommet mitt en fredagskveld helt alene. Helst skulle jeg.vert i lag med venner, hat det gøy og vært en normal tenåring. Men nei, rommet er så betryggende,  en plass jeg kan krype tilbake og være meg selv uten noen eller noe som skal dømme meg. For slik er det altså ellers. Uansett føler jeg at noen dømmer meg. Skal du spise det, hvordan vet du ikke det, stygge blikk, det er alltid noe galt. Selv om folk ikke egentlig sier det føler jeg det sånn. Det hadde vært.så deilig å bare slippe for en gang skyld. Bare glemme alt og alle og bare forsvinne for kown timer.

Men jeg har på en måte en måter å 'forsvinne' litt på. En ting som gjør meg trygg og varm og får meg til å slappe helt av. Eller det er ikke en måte men en person, eller du kan vel si to personer.
Marcus og Martinus. Du vet, de to mest populære guttene i Europa for tiden. De som verden fikk øynene opp for i 2016 men som jeg hat likt og kunne forsvunnet inn i siden 2012. Ja de. De er redningen min. Spesielt Martinus. Ja, han er bare helt fantastisk. Alt med han er bare helt perfekt.
Når jeg føler meg som verst er det inn ti Martinus jeg rømmer. Ikke der at jeg kjenner han, han vet jo ikke hvem jeg er. Men av og til er han det eneste som gjør at jeg klarer å henge sammen.

Det var fint å skrive til deg dagbok. Jeg finner en slags ro når jeg skriver til deg. Jeg vet at du ikke dømmer meg. Skriver mere til deg imorgen. Over og ut.

Håper dere likte første del av Isabellas lille liv. Unnskyld fo alle eventuelle skrivefeil. Jeg er heller ikke noe mester på å skrive. Har ikke skrevet veldig mye før. Men håper dette blir bra