Carry On

Kapittel 38; Du kom ikke

"Jeg-"

"Var det kjedelig på politistasjonen, Ashton? Eller da du gjemte deg her, i stedet for i begravelsen hennes?"

Det er lenge siden første gangen vi møttes, første gangen jeg så ham, stående lent mot veggen med en sigarett mellom leppene. Der og da, var jeg overbevist om at han var en eller annen klisjé, følelsesløs tulling som gjemte seg bak utallige sigarettstumper fordi han var for redd til å møte verden. Jeg trodde ikke han var i stand til å føle noe som helst, jeg klarte ikke lese uttrykket i øynene hans, sorgen i dem.

Denne gangen ser jeg: følelsene står skrevet i hele ansiktet, de ligger i hver minste bevegelse, men jeg velger å ignorere sårbarheten hans og heller fokusere på sinnet mitt, som er så mye enklere å forstå.

Etter funnet av Madison, fikk han først seg selv buret inne, og tok ikke kontakt med meg etterpå en gang. Selv ikke da jeg kom på døren hans, tallevis av ganger, og Sophia løy meg rett i ansiktet på hans befaling. Ikke en gang da jeg møtte ham, og alt han gjorde var å snu seg og gå, som om bønnfalingene mine bare var summingen fra en mygg.

"Du kom ikke," velter det omsider ut av meg, og jeg oppdager at jeg ikke er sint lenger. Jeg føler meg bare såret, og stemmen min dirrer. Jeg må konsentrere meg for ikke å gråte, for ikke faen om jeg gråter på grunn av en gutt som ikke en gang bryr seg om meg. "Jeg ventet på deg, men du kom ikke."

Han svarer ikke. Blikket hans er på gulvet igjen, og de tre guttene ved siden av ham stirrer lamslått på meg. Jeg oppdager at jeg står, uten å vite når jeg reiste meg, og hele meg dirrer. Jeg kan ikke se øynene hans lenger, bare krøllene i håret og brystkassen som beveger seg i takt med pusten.

"Har du ikke tenkt å si noe?" Hveser jeg til slutt. "Bestevennen min døde. Og du bare dro, du bare ignorerte meg. Jeg vet ikke hvorfor jeg kom, en gang, du bryr deg jo åpenbart ikke om meg i det hele tatt." Hvert ord fylles med mere følelse, men da Ashton endelig ser på meg, oppdager jeg til min overraskelse at øynene hans svømmer av sinne også. Jeg vet ikke hva han har å være sint for - det var han som sviktet meg.

Hva er galt med denne fyren? Tenker jeg, og skal til å snu og bare trampe ut derfra, før jeg hører stemmen hans for første gang på ukesvis.

"Hvis du ikke hadde vært så opptatt av å få blomster av den drittsekken Connor, hadde du kanskje lagt mere til at jeg var der," sier han, og jeg snur meg og stirrer på ham. "Tror du virkelig ikke jeg kom? Tror du virkelig ikke jeg bryr meg?"

Han ser nesten like såret ut som sint, og jeg stirrer bare på ham i sjokk.  Han har reist seg også, og begge står nå i hver vår ende av rommet og roper til hverandre. De tre guttene i sofaen stirrer uforstående, men akkurat nå er alt jeg enser et par karamellbrune øyne, og følelsene som skjules bak dem.

"Men du var der ikke," mumler jeg, og merker til min overraskelse at jeg nesten er på gråten. "Jeg så etter deg, du-"

"Du så ikke etter meg. Du så på Connor," hveser Ashton. "Connor og de jævla fiolene hans."

Er det det dette er? Er han sjalu? Jeg himler med øynene og skal til å gå igjen, før en tanke slår meg: Jeg spurte Connor hva slags blomster det var - han visste det ikke.

"Hvordan vet du...?" Spør jeg, og føler meg litt dum. "Han visste det ikke selv en gang." Jeg burde ikke fokusere på dette. Jeg burde storme ut derfra, jeg burde ikke en gang ha kommet, men hver gang jeg er med Ashton gir aldri noe av hva jeg burde mening lenger.

Ashton himler med øynene og virker mere irritert enn jeg noensinne har sett ham. Jeg har sett ham røyke, sloss, gråte - men aldri som nå, aldri så mye. Det føles som om hele rommet fylles med følelsene våre; hans irritasjon, min forvirring, og begge tos åpenbare lidelse, som vi tydeligvis velger å skjule.

"Tok ikke fyren tiden til å finne ut hva slags blomster det var en gang? Herregud, han er så jævlig irriterende. Han hadde tenkt å kjøpe roser."

"Jeg hater roser," mumler jeg, noe som er sant. Jeg synes de er klisjé, uoriginale.

Ashton nikker, fremdeles irritert, men jeg merker det ikke er rettet mot meg lenger. Det er rettet mot Connor, og plutselig er det åpenbart at han er sjalu, hvilket bare gjør meg enda mere forvirret.

"Nettopp. Det var det jeg sa," mumler han, nesten som om han glemmer at jeg i det hele tatt hører på. Jeg stirrer lamslått på ham, på måten han drar hånden med en rask bevegelse gjennom håret, hvordan en rynke oppstår i pannen hans. Jeg legger merke til sirklene under øynene, lukten av røyk, og det rastløse blikket han hadde første gangen jeg møtte ham. Det er som å se ham for første gang på nytt igjen, bare at jeg denne gangen vet grunnen, vet hvor mye som ligger bak det.

Det kan ikke være mulig at det var han som plukket ut de blomstene?

"Hvorfor ga du dem ikke bare selv?" All sinnet har ebbet ut av meg, og alt erstattes av følelsen av at jeg virkelig, virkelig skulle ønske han ga meg dem selv. Jeg ville løyet om jeg sa at jeg ikke savner ham, savner å høre på de latterlige mange CD-ene han har i bilen sin, savner måten smilehull dukker opp i kinnene hans hver gang han smiler eller ler.

Han smiler ikke nå. "Fordi du aldri tenker på deg selv! Fordi du alltid setter andre foran deg, fordi du alltid er så jævlig snill, og-"

"Du sluttet å snakke med med meg fordi jeg er for snill?" Jeg er ikke sint lenger, enda jeg burde være det. Det ville vært så mye enklere, men av en eller annen grunn klarer jeg ikke. Alt jeg står igjen med er forvirringen over hvorfor han har ignorert meg, hvorfor han ikke ville snakke med meg fordi jeg tydeligvis er for snill, hvorfor han snudde ryggen til den gangen jeg endelig konfronterte ham for et par uker siden.

Det var sol den dagen, men det føltes som om jeg sto midt i en storm da jeg fikk øye på Ashton over gata, og beina trakk meg mot ham før hodet registrerte hva de holdt på med. Jeg ropte navnet hans, han stivnet, og i noen korte sekunder så han på meg, før han snudde og gikk. Ikke noe annet. Ikke et ord.

Ashton møter blikket mitt igjen, og virker brått mere knust enn jeg noensinne har vært. "Nei. Jeg sluttet å snakke med deg fordi du er snill, og jeg ikke er det."

Jeg stirrer på ham, uvitende om hva jeg skal si. Hvis dette virkelig er grunnen, hvis det er sant at han holdt seg unna meg fordi han mener det er det beste, burde jeg tilgi ham.

Burde.

Likevel er alt jeg tenker på hvordan jeg satt utenfor kirken, alene, ventende på en gutt som ikke dukket opp. Uansett hvor mye dette har med at Ashton ikke liker seg selv, føler jeg meg knust for at ikke vennskapet med meg veiet opp for det.

Ingen sier et ord. Ashton ser virkelig bønnfalende ut, som om han først nå innser at det var en feil å holde seg unna meg. Jeg burde føle medlidenhet, jeg burde motsi ham. Jeg vet at Ashton ikke er en dårlig person, og jeg vet at han tar feil om seg selv, men denne gangen er alt jeg føler sinne.

Det at han hater seg selv trenger ikke bety at han hater meg også?

Uten å gi noen videre forklaring snur jeg og marsjerer ut derfra, fra Ashton og de andre guttene, fra tomme forklaringer, uten noen som helst plan om å vende tilbake.

Jeg visste jeg ikke burde ha gått inn i det huset igjen i utgangspunktet.

a/n

Well hello internet

Depressiv del, lol. Jaja, her kommer jeg og ødelegger stemninga, men jeg måtte bare si dette:

20k holy shitballs tusen takk!! Wtf jeg er så?? Sjokka??

-amalie