Carry On

Kapittel 22; Hvor som helst

[pfft, titlene på kapittlene her blir jo bare verre og verre lmao]

T A Y L O R

Jeg har på et eller annet vis klart å smyge meg inn på første rad, noe som er litt merkelig, da det nå plutselig er en god del flere blant publikum enn det var i utgangspunktet. Tydeligvis, er ikke trommer noe for meg. Å tråkke på den tromma var vanskelig nok - men når Ashton begynner å slå rundt på dem som om de er stykker med kjøtt han prøver å mørbanke, da tror jeg at jeg melder meg ut, jeg.

Luke har begynt å synge, og jeg blir straks slått tilbake av den utrolige stemmen hans. Hvordan er det mulig at en som ellers snakker så lite, høres ut som en engel når han synger?

Når Calum og Michael slenger seg på, er det såvidt jeg unngår å måpe - det føles som om dette er noe de har holdt på med i årevis, som om de ble født til dette.

Blikket mitt sklir mot Ashton. Med hendene krummet rundt trommestikkene, bandanaen i håret og de fokuserte øynene, er det nesten som om det ikke er ham jeg ser i det hele tatt - bare en skygge av ham, en versjon fra tiden før. En versjon der øynene lyser, avslører kjærligheten hans for musikken. Der ingenting galt noen gang har skjedd, eller skjer, eller vil skje.

Idet jeg ser på ham, er det nesten som om han merker det. De tidligere konsentrerte øynene når mine, og et øyeblikk stirrer han bare, imens hendene fortsetter å slå en evigvarende rytme på trommene. Og så, da jeg minst forventer det, skyter munnvikene en smule opp.

Sangen avsluttes, og Michael tar ordet. Han flirer, ler og får hele publikum med seg, og flere og flere strømmer på idet han begynner å snakke.

"Den neste sangen, synes jeg nesten Ashton skal ta," flirer han, og de grønne øynene finner Ashton bak trommesettet. Tvilen henger i luften, men det eneste Ashton gjør, er å glise.

"Du er en idiot, vet du det?"

Jeg kan allerede føle på meg hvor dette vil gå.

Michael lyser opp, på samme måte som når noen får en idè og bare venter med å fortelle alle det. "En idiot? Men jeg vil ikke være en-"

Og så, like synkront som sangene i en eller annen musikal, gjetter publikum seg frem til resten. "AMERICAN IDIOT!"

Og brått fyller gitarriff og trommeslag rommet, fyller luften med energi og får veggene til å riste. Hjertet mitt gjør et lite hopp idet jeg innser at det er Ashton som lener seg mot mikrofonen - og begynner å synge.

Jeg har aldri egentlig forestilt meg hvordan sangstemmen hans ville vært. Med den røffe stilen og de frekke kommentarene, hadde jeg sett for meg noe helt annet. Men stemmen hans er myk, profesjonell, vennlig. Ord jeg aldri ville ha trodd kunne ha beskrevet Ashton, men som nå faller inn i hodet mitt, èn etter èn. Grasiøst. Plettfritt. Perfekt.

I en slags transe blir jeg stående helt til sangen er ferdig, til de fire guttene når den siste tonen og bukker for seg. Som om noen trykket på en knapp, stormer plutselig publikum mot 'scenen' og overbemanner guttene, som møter dem med store smil.

Det er bare Ashton som ikke er å se lenger. Som om han klarte å fordufte fra trommene og inn i løse luften. Jeg skal akkurat til å fastslå at han har stukket av - igjen -, da noe griper hånden min. Et overrasket gisp unslipper leppene mine idet jeg spinnes rundt, og blikket mitt detter på et par karamellbrune øyne.

"Ashton, hva er det du-" begynner jeg, men blir dratt utover. Mellom alle folkene kan jeg ikke lenger se ham - bare føle den store hånden hans som klamrer seg rundt min, den myke huden tett intill min egen og varmen som strømmer fra ham. Han stopper ikke før vi er utenfor, og alt som høres er svake lyder fra veiene, og den lave summingen fra innenfra.

Jeg ser på ham, på gutten som tidligere skremte meg. Nå virker han bare som noe varmt, noe kjent, noe trygt. Men hånden hans forlater min, selv om smilet hans fremdeles er plastret på leppene.

"Dere var utrolige," mumler jeg, selv om det er det minste jeg kan si nå. Jeg pleide å bli livredd av å snakke med Ashton før, men nå er det en annen form for redsel. Jeg er ikke redd for å møte ham lenger, jeg er redd for å miste ham.

Han flirer, og ser nesten brydd ut. Jeg kan ikke unngå å smile tilbake.

"Hva sier du om vi stikker herfra?" Mumler han.

"Hvor?"

"Hvor som helst."

***

Pust.

Det er dette ordet jeg prøver å gjenta for meg selv i bilen, som et slags mantra. Kroppen min skjelver og tennene graver seg inn i leppa, så jeg kan ikke si det fungerer noe særlig. Likevel fortsetter jeg å mumle ordet imens Ashton skrur av motoren.

Blikket hans blafrer over utsikten gjennom vinduet, og i et lite øyeblikk blir jeg nesten flau. Det er som om jeg ikke bare tar han med til gjemmestedet mitt, men til en del av hjernen min.

En del jeg trodde jeg aldri ville besøke igjen.

"Jeg, eh, pleide å komme hit med Madison," mumler jeg.

Han svarer ikke, noe som ikke forbløffer meg noe særlig. I stedet fortdetter øynene hans å studere stedet, og jeg tar meg selv i å gjøre det samme.

Alt er det samme. Trærne som skraper i skyene, vannet som glitrer i solen. Det er som om ingening har skjedd, som om Madison kunne ha sittet ved vannkanten like der borte, og det ville vært helt normalt.

Jeg puster dypt inn før jeg går ut, og Ashton gjør det samme.

"Ashton Irwin," mumler jeg og flirer. "Velkommen til Innsjøen."

Fy, det er litt lenge siden jeg har oppdatert nå... Men i det minste kommer de neste delene til å være ganske søte, da😏❤

Vote and comment hvis du gleder deg til et tredje album fordi det gjør i hvert fall jeggg

[Og btw, så forventet jeg virkelig ikke 2000 lesere på dette her. Når jeg publiserte det var det egentlig mest for meg selv, men det faktum at andre leser det også er helt utrolig. Elsker dere❤]