T A Y L O R
Selv om Ashton kjemper for å holde det inne, ser jeg hvordan ansiktet rykker til i smerte idet jeg legger en ispose på armen hans. De karamellfargede øynene hans sirkler rundt i rommet, og møter alle andre steder enn mine. I tillegg sitter han så langt unna meg man kan komme, så det er ikke vanskelig å regne ut at fyren ikke liker meg.
Noe jeg for så vidt har det helt fint med. Han har nesten fått meg til å få hjerteinfarkt i en bil, komme i slagsmål med noen som tydeligvis ikke var så "fra staten" likevel, og antageligvis gjort meg syk for livet med passiv røyking.
Og nesten idet jeg tenker tanken, strekker han hånden etter en sigarett i lomma. Instinktivt stopper jeg armen hans med min, og i et øyeblikk møtes hendene våre. Uten å se på meg trekker han armen til seg, som om berøringen min gir ham støt.
"Hva, kan jeg ikke røyke nå da?" Sier han. Jeg prøver å skylde den sinte tonen hans på smertene i armen, men dette er nok bare Ashton's talemåte. I stedet ignorerer jeg ham.
"Jeg vil helst ikke ende opp med kreft," Svarer jeg. Han sitter lent tilbake på stolen sin, på den skikkelige 'gutte-måten'. Ovenfor oss sitter sjappe-mannen, og tygger tankefult på en tannpirker imens han studerer armen til Ashton.
Jeg snur meg vekk fra den frekke gutten's oppførsel, og ser heller på mannen i parkdress.
"Betyr dette at butikken ikke stenger likevel?" Spør jeg. Ansiktet hans lyser øyeblikkelig opp.
"Ja!" Svarer han muntert, før han ser ut til å komme på noe. "Men det forandrer ikke det at ingen kjøper CD-er lenger. Butikken kommer til å gå konkurs uansett."
Jeg synker sammen i stolen, overraskende skuffet. Selv om butikken ikke har noe med meg å gjøre, liker jeg ikke tanken på å stenge stedet. Hele butikken har en slags koselig aura, som om å gå inn her tar deg mange år tilbake i tid. Å stenge stedet ville vært som å viske ut litt av fortiden.
Jeg sukker, uvitende om hva man gjør i en slik situasjon. Ashton sitter tilbakelent som om han tenker på noe helt annet, men på de raske blikkene han sender oss nå og da, er det ikke vanskelig å tenke seg frem til at han virkelig bryr seg om butikken. Dessuten, hvis stedet stenger, hvor kan han da gjøre av alle de musikkgreiene sine? Selv om han ikke rører dem, så det ut som at bare det å ha dem der betydde mye. Selv om det kanskje bare er en haug uferdige sanger som vennene hans prøver å overtale ham om å hjelpe til med å fullføre.
"Jeg har en idè," Mumler jeg. Begge to ser nysgjerrige på meg. Jeg biter meg i leppa, litt flau over at lille meg, som ikke har noen anelse om hvordan man holder en bedrift gående, kommer med forslag.
"Vi kan reklamere for stedet."
Parkdress-mannen fortsetter å tygge på tannpirkeren, mens Ashton fremdeles spiller uinteressert. Jeg sukker nok en gang.
"Det kan funke!" Utbryter plutselig parkdress-mannen, og spretter opp fra stolen. Jeg ser forvirret på ham.
Han skynder seg og henter penn og papir, og setter i gang med å tegne noen sirkler på arket. Deretter tegner han en mindre i midten, og om jeg ikke tar feil skal det forestille en CD. Men så gir han den bein og armer, og jeg faller ut.
"Dette," sier han, og peker på den ene levende CD-en. "Er deg." Forteller han meg. Jeg rynker pannen. Deretter tegner han en lik på andre siden av arket. "Og dette er deg." Han peker på Ashton.
"Så vi skal... Kle oss ut som CD-er?" Mumler jeg. Han lyser av entusiasme.
"Akkurat!"
Jeg kjemper mot lysten til å le.
"Vel, hvis det kan redde butikken så..." Mumler jeg. "Hva sier du, Ashton?"
Jeg gløtter bort på Ashton, som ser nedlatende på oss begge to. Så rister han på hodet, reiser seg, og setter i gang å bevege seg ut av rommet.
"Ikke faen," mumler han.
Han braser ut døren, og etterlater seg isposen på bordet. Jeg rister oppgitt på hodet, før jeg spretter opp og løper etter. Før jeg når døren snur jeg meg mot sjappe-mannen.
"Jeg skal få han med," forsikrer jeg om, før jeg også stormer ut døren.
Ute på gata har han allerede satt seg i bilen, og er i gang med å skru på motoren.
"ASHTON!" Hyler jeg etter ham, og løper frem mot døren. Jeg røsker i den av alle krefter, men den er låst. Hva i alle....?
"Slipp meg inn!"
Han ignorerer meg blankt, og jeg får nesten lyst til å sparke bilen i frustrasjon. Har han tenkt å forlate meg her?
Gjorde hele rulleblad-praten han så deppa?
"Herregud, Ashton! Jeg spanderte en sjokolade-frappuccino på deg!"
Jeg kan nesten skimte begynnelsen på et smil der inne. I et siste forsøk på å røske bildøren opp, blir jeg fullstendig overrasket da jeg innser at den ikke lenger er låst.
Den gir etter på et blunk, og jeg holder på å falle bakover. I siste liten stabler jeg meg på beina, og før jeg klarer å tenke mer over at jeg nok en gang setter meg i bilen til en kriminell, har jeg sunket sammen i setet og slamret igjen døren.
Ashton ser rett fremfor seg.
"Takk," Sier jeg, og prøver å presse inn all sarkasmen jeg over hodet klarer i det lille ordet. Ashton sender meg et overlegent smil.
"Ingen årsak."
Jeg himler med øynene og lener meg tilbake idet han starter motoren.
Lmao denne delen sugde😂😂 Men det er bare en filler tho
OG SNART KOMMER GUTTENE MED YAAY
Og btw, så skal jeg begynne å publisere sjeldnere, sorry😕 Så fra nå av blir det sånn 1-2 ganger i uka, men det må jeg se litt nærmere på. Grunnen er rett og slett at jeg bruker ALT for mye tid på mobilen nå.
Funfact: Vi bruker cirka ni år av livet vårt foran skjermer. DET ER LIKE MYE TID SOM Å SE ALLE FRIENDS-EPISODENE 838 GANGER!!
(Wow, I'm such a nerd)
Men ja jeg har altså ikke tenkt å bli en av de folka så ja...
*klein stemning*
Anyway, v&c så blir jeg glaaaad❤️😂
YOU ARE READING
Carry On
FanfictionTaylor misliker den nye nabogutten fra første øyekast, men hun prøver å ha et åpent sinn. Det blir bare betydelig vanskeligere når Ashton Irwin åpenbart misliker henne like mye tilbake, for grunner han nekter å gå inn på. På en eller annen måte støt...
