Carry On

Kapittel 38; Du kom ikke

Jeg biter meg i leppa og prøver å gjemme meg bak de tre andre guttene i håpet om at Ashton ikke vil få øye på meg, og krymper meg da han dukker opp i døren.

Jeg har ikke sett ham på en måned. Forrige gang vendte han ryggen til. Han hater meg, det er helt åpenbart, og akkurat nå må jeg si følelsen er gjensidig.

Han kom ikke i begravelsen hennes en gang.

Håret hans er bustete, øynene slitne og i de sekundene det tar før han legger merke til hvem som står foran ham, ser han tvers igjennom miserabel ut.

Jeg skjønner ikke hvorfor. Det er han som plutselig ikke tok kontakt. Han fikk det som han ville, så hvorfor ser han så ille ut?

Da han får øye på guttene derimot, vokser et smil på leppene, enda det forsvinner raskt da alle tre går frem for å klemme gutten, som betyr at jeg ikke lenger kan gjemme meg bak dem. I samme sekund han får øye på meg, forsvinner smilet sakte, og han ser ut til å være på kanten av å si noe.

"Tayl-"

"Vi har med Taco Bell!" Roper Michael triumferende, og kutter av Ashton. Hverken Luke, Calum eller Michael ser ut til å legge merke til den kleine stemningen mellom oss, for de pløyer seg inn i stua og setter i gang med å prate. Jeg blir bare stående på trappen, og Ashton står i døråpningen, helt til han omsider forlater blikket mitt og dukker inn. I de få sekundene med øyenkontakt - som føltes som flere minutter - så jeg ikke snev av følelse i pupillene, som om jeg ikke er annet enn en totalt fremmed som selger doruller ved døren hans.

I noen sekunder blir jeg bare stående. Jeg kunne gått nå, som Ashton mest sannsynlig ønsker, og risikere å miste tre venner. Jeg kunne gått inn, og beholdt dem alle tre, enda Ashton mest sannsynlig vil fortsette å ignorere meg. Med et overdrevent pust hopper jeg innenfor døren og begynner å gå inn mot stua, hvor de fire guttene sitter skvist sammen i sofaen og finner frem poser med mat fra Taco Bell. Ashton stirrer på gulvet, jeg stirrer på ham, og de tre andre stirrer på tacoen og er ikke klar over hva som foregår over hodet.

Jeg angrer straks på å ha gått inn, men setter meg likevel på gulvet på motsatt side av den brunhårete gutten, så langt unna man kan komme. Irritasjonen bobler i meg, og spørsmålene som har virvlet i hodet på meg i ukesvis ser ut til å nå overflaten igjen. Hvorfor kom han ikke? Hvorfor sluttet han å snakke med meg, når han visste hva jeg gikk gjennom?

Jeg blir sittende og kjenne sinnet vokse i meg for hvert sekund, og snart møter han blikket mitt. Imens hans er fult av noe som kan se ut som tristhet, er mitt fult av raseri.

Han kom ikke.

"Så, hva har vi gått glipp av?" Det er stemmen til Calum som omsider river blikkene våre fra hverandre, og jeg oppdager at han har fulgt med på situasjonen.

Jeg svarer ikke, og Ashton blir omsider den som tar ordet. Alle tre guttene stirrer plutselig på oss, og det virker som de endelig legger merke til stemningen i luften.

"Ikke så mye," sier Ashton, som får meg til å tippe over. Jeg setter blikket i hans igjen, men han unngår meg, og straks velter bare ordene ut.

"Nei," sier jeg meg enig. "Det har vært en ganske kjedelig tid, eller hva, Ashton?" Jeg stirrer på ham nå, og blikket hans heves sakte fra gulvet til mitt. Han ser forvirret ut, redd nesten. Jeg trodde det ville få meg til å føle meg bedre - det gjør ikke det. "Jeg mener, i hvert fall for deg, som bare har sittet inne hele tiden."

Jeg merker hvordan Calum, Luke og Michael ser forvirret mellom oss, men akkurat nå er alt jeg fokuserer på øynene til Ashton. De ser ut som om han mener han er offeret, noe som gjør meg enda mere irritert. Hvilken rett har han til å føle noe som helst?