Små fortellinger: Desperate gjerrigknarker

Desperate gjerrigknarker

"To millioner kroner?" spurte en høy pipete kvinnestemme med russisk aksent. "Beklager, men det koster faktisk så mye for en tredje etasje" prøvde bygningssjefen å berolige. "Dere kan jo ta opp et lån, eller.." "Ta opp et lån?" skrek stemmen igjen. "Dette er det mest uforskammede jeg noen gang har hørt!" "Så, så, Petunia" beroliget en ganske ung og sprek kar. "Nei, Kjetil, disse grisene skal ut herifra med en gang!"

Jeg satt inne i bilen da pappa kom inn. "Så hvordan gikk det?" spurte jeg. "De sier at de ikke orker å betale prisen." sa pappa. Han var kort og lubben, men bygge hus, det kunne han. "Jeg hørte det" sa jeg. "Jeg burte visst det, det er jo Oddsnokene, og du vet hvor forsiktige de er med pengene"

Jeg nikket bare kort, fordi alle i den lille bygda vår visste hvem Oddsnokene var. De var de rikeste og de største gjerrigknarkene i hele fylket. De ville vise at de var rike så de kjøpte masse rare ting, alt fra båt, biler, penger og en luksushytte i Karribien, men de brukte ikke så mye som en eneste krone på det! Mystifistisk.

Da jeg våknet neste morgen, tenkte at jeg skulle gjøre en liten tjeneste for pappa; Jeg skulle ut å hente posten. Han hadde sikkert hatt en lang dag etter Oddsnokene hadde herset han rundt.

Postkassen vår sto på siden av døra på det lille brune huset pappa snekret da han var 18. Jeg kikket nedi. Der lå det massevis av blader og magasiner som vi aldri bestilte. Det pøsregnet ute, så jeg passet på at posten ikke ble våt. Jeg gravde dem ut og skulle vise dem til pappa, da en lapp sklei ut av et av dem.

Jeg trodde det var noe reklame greier, men det var det ikke. Lappen var brettet en gang, så jeg brettet den ut og leste: "Kjære Jesper Ølen. Vi ville bare si at vi vil komme med en overraskelse i kveld og dere vil bli svært overasket, det skal vi si. Med vennlig hilsen Kjetil og Petunia Oddsnok" Merkelig. En overraskelse? Jeg viste lappen til pappa. Han så på lappen lange og vel før han sa: "Vel vi får vel vente til i kveld til de kommer" sa han.

Klokken seks begynte vi å vente. Så vi satt på spisebordet og ventet. Og ventet. Og ventet. Og ventet. Klokka halv ti begynte pappa å gjespe og sa. "Nei, nå tror jeg at jeg går å legger meg, jeg." Han gikk og sa at jeg skulle gå og legge meg også.

Jeg fulgte alltid beskjeder fra pappa, så jeg gikk til sengs og sov. Eller, nesten. Ok, jeg sov ikke, for jeg kunne ikke tenke på hva overraskelsen var. Jeg hadde en dårlig magefølelse for det. Men etter en stund klarte jeg å tenke på det så jeg sovnet.

Midt på natta våknet jeg av noe som knuste og jeg hørte så vidt noen som bannet. Jeg tenkte det sikkert var ingenting, så jeg prøvde å dra dyna over hodet. Men tre sekunder etter hørte jeg noen som skrek høylytt. Jeg sov med klærne på, så jeg tok på meg noen tøfler og gikk varsomt mot stua.

Fortsettelse følger...