Adrian sin reise (vol.1)

Kapittel 3: Treneren, byen og livet

Da vi ankom Viridian City var det et ukjent syn i møte. Jeg hadde aldri trodd det ville vært så stort, tror virkelig ikke Lucy heller hadde forventet dette. Vi gikk rundt som noen tullinger som aldri hadde sett en by i det hele tatt. Jeg følte meg ganske dum egentlig, ikke visste noen av oss hvor vi skulle gå. Både jeg, hun og Pokémon-ene våre var utslitte. Det hastet litt med å finne en plass å hvile for noen timer før vi måtte få en plass å spise, sove og i tillegg være sosiale. Ingen av oss visste hvor vi skulle gå, Lucy nevnte en bekjent som bodde rett i nærheten som sikkert hadde noe å tilby i noen timer så vi kunne få slappet litt av og slikt. Etter en del om å men mellom meg og henne bestemte vi oss for å dra dit, det viste seg det at det var broren til Professor Oak, Tristan.

«Hei unger, velkommen. Bare kom inn å slå dere ned, Andrea skal akkurat til å lage noe kakao og kjeks.» roper Tristan nesten i fjesene våre, jeg kan ikke skjønne hvorfor han er så glad, eller han virker veldig glad. Jeg og Lucy gikk inn gjennom døren med Chari og Squirtle hakk i hæl. Tristan og Andrea hadde allerede dekket bordet da vi kom inn i kjøkkenet, på gulvet hadde de satt frem 2 skåler med mat til Squirtle og Chari, når de fikk øye på det løp de bort som noen tullinger, for noen sekunder var jeg redd de skulle rive ned alt rundt dem, og jeg tror Andrea må ha sett det på ansiktsuttrykkets mitt og sa mens hun små lo «Åh, kjære vene. Sett dere ned og slapp av, de to småtrollene der kommer ikke til å ødelegge noe, vær sikker på det. De er jo bare to små sjarmtroll!» Vi trodde på henne så vi satt oss ned og begynte å snakke om alt mulig.

Andrea og Tristan spurte om så mye forskjellig at jeg og Lucy glemte vekk våre Pokémon litt, eller det var helt til vi hørte veldig mange rare lyder fra gulvet og et sterkt nys og gardinet på kjøkkenet plutselig stod i flammer. Alle spratt opp fra stolene, jeg og Lucy satt Chari og Squirtle i Pokéball-ene sine imens Andrea og Tristan prøvde å slukke flammene. Da alle 4 hadde jobbet på spreng med å slukke flammene, kastet gardinet i dusjen for etterslukking for så å kaste det for godt i søpla bestemte vi at det kanskje ikke var så lurt for oss å overnatte hos dem.

«Tristan og Andrea, jeg er så lei meg for hva Chari gjorde. Jeg har ingen anelse om hva som skjedde! Beklager så veldig» sa jeg med anger i stemmen, jeg visste godt at Lucy så medfølende på meg, og at Andrea hadde sagt at det ikke var noen fare og Tristan var enig.. men allikevel, det føltes fortsatt ikke rett. «Adrian det går så fint, dere må gjerne bli i natt. Det er ikke nødvendig at dere drar, småtroll!» sier Andrea med ett søtt smil. «Tristan, takk for at dere tilbyr oss plass for natten, men jeg tror det er best for både meg og Adrian pluss Pokémon-ene våre å innlosjere oss en annen plass. Ellers mange takk for tilbudet!» svarer Lucy til dem da hun ser at jeg ikke lenger vet helt hva jeg skal si eller gjøre. Tristan og Andrea forstår godt hva Lucy mener, de ønsket oss lykke til på reisen videre og en god natt.

Jeg hadde snakket med mamma tidligere og hun fortalte om et Pokémon-Center i nærheten her vi var. Så jeg og Lucy leita etter det, samtidig som vi følte oss litt dumme der vi gikk, og etter en stund fant vi det.

Når vi kom inn møtte en dame oss med hilsener. Ingen av oss kjente henne så vi skjønte lite vel å merke, det viste seg at hun het Joy og var Pokémon-Nurse, samme som sykepleiere for mennesker fikk jeg vite, bare hun var for Pokémon! Hun tok imot alle Pokéball-ene vi hadde, vel å merke hadde vi bare en hver selv om vi hadde reist helt fra Pallet Town.. Hun sa vi kunne komme tilbake om en halv time og imens sendte hun oss opp i andre etasje så vi kunne sett fra oss bagasje på ett rom å gå og spise. Etter det gikk vi ned, fant Joy og fikk Pokémon-ene våres. Vi slo også av en prat med henne om hvorfor vi hadde valgt og dratt på denne reisen og hvordan vi ville gå frem senere, vi ble avbrutt av en mann som kom inn døren og brølte til Joy. Jeg trodde jeg hadde sett han før, men kunne virkelig ikke sette fingeren på hvor med engang. Han fortsatte å snakke til Joy på en sint, irriterende måte, Joy var snill og grei tilbake, noe jeg syntes hun ikke hadde trengt å være. Jeg så bort på Lucy og da hun så meg rett inn i øynene innså jeg det; det var da jeg forstod hvem den frekke mannen var.