En episode i Livet

Kapittel 2

Hva gjorde denne personen utenfor huset hans. Hvorfor måtte hun dukke opp akkurat nå? Milian stod å så på damen med et utrykk som ikke kan beskrives, det var en blanding av hat, frykt og sinne. Hun hadde forårsaket en oppvekst uten nærhet og kjærlighet, en oppvekst bestående av redsel og ensomhet. "Mamma?"

Han forsto ingenting, hun hadde vært ute av livet hans i 7 år, fordi hun ikke klarte å ta seg av ham og nå, NÅ når han var en tenåring og gikk på videregående skulle hun komme tilbake. " Hva gjør du her?! "Vi har ikke snakket på årevis og så tror du at du bare kan komme tilbake i livet mitt, når jeg etter år og dag faktisk har klart å ta meg sammen å fått et liv uten en konstant depresjon og en følelse av hat og sinne ulmende rundt i hele meg!" Begge to ser på hverandre, sjokkert av utbruddet som nettopp kom, Milian føler seg sliten og tung i hele seg.

"Mi-Milian" "Vet du hvor vanskelig dette er for meg, jeg ville bare se deg, du er gutten min enten du vil det eller ikke". Han vet ikke hva han skal si, den dama som bare gikk inn i sin egen boble når faren forlot dem, er ikke lenger den samme står foran ham. "Du ser annerledes ut", sier Milian nølende, "jeg ble lagt inn på rehabilitering etter at du ble flyttet til barnehjem, og der har jeg vært veldig lenge". Mora forteller videre om hvordan de som jobbet på rehabiliteringa hjalp henne å komme tilbake til hverdagen. Hvordan hun fikk komme i jobb etterhvert og at hun nå har klart å få seg en liten leilighet rett utenfor byen.

Plutselig kommer fostermora- og faren hjem etter jobb, de stiger ut av bilen med utrykk som om de nettopp har sett at det faktisk kan regne katter og hunder. "Hva i.." "Hva i all verden er det som foregår her!" De hadde allerede fattet at dette var mora til Milian. "La oss gå inn så vi kan snakke" sier fostermora så rolig som mulig.

"Jeg levde i min egen boble når faren til Milian flyttet, jeg enset ingenting, dag og natt hadde ingen betydning. Alt var bare et eneste stort rot" Mora sitter og forteller med middagsbordet. Fostersøsknene er også kommet hjem. " Det var nesten som om jeg ikke merket at han ble tatt i fra meg og når det da demret for meg følte jeg meg forferdelig". Milian satt og så ned i bordplata, han visste ikke hvor han skulle se, han visste at mora bare så på han og følte seg utilpass. "Jeg visste jo at i den tilstanden jeg var i, kunne jeg ikke på noen måte få tilbake min sønn, men det er nettopp derfor jeg er her nå", hun tar en lang pustepause ingen vil si noe. En kan høre den minste lyd. Alt er stille. "Jeg vil at du skal komme tilbake til meg"

"HVA", roper Milian ut. "Tror du at du bare kan forlange at jeg skal komme tilbake til deg, etter alle disse årene?" "Nei vi tar det selvfølgelig sakte, men du blir jo atten neste år, da må du uansett flytte ut". "Jeg vil ikke at Milian skal flytte fra oss, han er min beste kamerat og bror", det er sønnen i huset som har tatt ordet. Milian tar bare og snur seg mot broren sin og tar et godt tak rundt ham med armen; "Jeg skal ikke flytte fra deg", sier han rolig, mens han ser på mora.

"Men du er mora mi", fortsetter han. "Og enten jeg vil det eller ikke er du mora mi, så på en eller annen måte må vi få det til å fungere". Han ser at det definitivt ikke er den samme personen som "ga han opp" for syv år siden. Milian ser på fostersøsknene sine, de har de beste foreldrene, de er en familie og uansett hvor mye de inkluderer han, vil han alltid være fostersønnen. Han vil bli kjent med sin biologiske mor igjen og prøve å gjør sånn at de kan bli den familien de var før faren forlot dem. Milian husker ikke hvordan det var, bare vage minner, men en ting husker han. De var lykkelige.

Her er kapittel 2, håper dere syns det er greit:-)