En episode i Livet

Kapittel 1

"Milian!" Noen elever snur seg mot der lyden kommer fra. "Miliaaaan, vent!" Milian finner ut at han ikke kan gjøre noe annet enn å bare stoppe opp i gangen, hvis ikke vil sikkert både elever og lærere komme til gangen for å se hva som står på ferde. "Demp deg, du trenger ikke å lokke hele skolen hit". "Å, ups unnskyld", han så på kameraten sin med et olmt blikk, men begge to visste at han ikke var sur. Dion var hans beste kamerat og med en gang han hadde kommet til Oslo og begynt på ny skole for to år siden, hadde det bare sagt klikk. Han visste han kunne betro seg til kameraten, og det hadde han gjort, sagte men sikkert hadde han fortalt om alt som hadde skjedd opp gjennom årene og det gjorde at han ikke var alene.

Alt hadde startet da han var tre år. Faren forlot han og moren, nektet å si hvorfor, bare forlot dem. Moren tok det hardt og reagerte med å begynne å miste kontrollen over han, hun klarte så vidt å ta vare på seg selv og sov nesten ikke. Alt løp ut av kontroll. Milian gikk enda i barnehagen og det var de som jobbet der, som begynte å fatte mistanke om at noe ikke var som det skulle. Etter det var det inn og ut av barnehjem og fosterhjem, han var allerede ødelagt av all den kjærligheten han aldri fikk, bare følelsen av å være alene hele tida. Dette gjorde det ikke bedre, han ble sintere, mer aggressiv og fosterfamiliene visste ikke hvordan de skulle håndtere dette. Alt var bare kaos.

Helt til han var tretten år hadde ikke hatt noe fast hjem, det lengste hadde vært 4 måneder, før det var på ann igjen. Men en dag skjedde det noe som Milian kommer til å være takknemlig for resten av livet, det skjedde noe som han aldri vil glemme. En familie ville ta i mot han, vel det var jo ikke nytt, men det som var annerledes her var selve familien. Mora hadde opplevd det samme når hun var liten, hvordan en forelder bare flytter og hvordan alt, absolutt alt snus på hodet. Hun visste hvordan Milian hadde det, hvordan han slet og at det absolutt ikke var hans feil, men barndommen.

Familien heter Mardal, de består av en far, ei mor, ei jente på 20 og en gutt på 12. Alle har tatt godt i mot Milian, og han og fosterlillebroren, Emilio, har fått et veldig nært bånd. Milian er nå i andre vgs. og har en stor sosial omkrets, selv om noen er nærere enn andre. Men ingen kommer nærmere enn Dion. Utenom Dion er det ingen som vet om alt det han har gått gjennom og han syns det er greit sånn. Hvis ikke vet han ikke hva som hadde villet møtt han, og det vil han helst slippe å tenke på.

"Sees på fotballtreninga da?", Dion og Milian skilles ved krysset som førte til hjemmene deres. "SEF, ingenting kan stoppe meg fra det, FOTBALL IN MY HEART" Milian skriker ut det siste, mens han lager seg til. De prater litt videre i noen minutter, før de endelige går hver til sitt. Milian går i sine egne tanker og små slentrer i gaten dere bort til huset. Plutselig stopper han opp. Det føles som om hele verden stopper opp, og ingenting beveger seg utenom han og den andre personen.

Hva gjorde denne personen utenfor huset hans. Hvorfor måtte hun dukke opp akkurat nå? Milian stod å så på damen med et utrykk som ikke kan beskrives, det var en blanding av hat, frykt og sinne. Hun hadde forårsaket en oppvekst uten nærhet og kjærlighet, en oppvekst bestående av redsel og ensomhet. "Mamma?"