No need for control (bok nr. 3)// Isac Elliot (Norsk)

Kapittel 15

Rebeccas pov
"Unnskyld?" spør jeg dama i kassen som har et ansiktsuttrykk som forteller meg at hun kjeder livet av seg.
"Hvor er det man finner sjokoladepuddingen?"

Hun løfter på skuldrene mens hun blåser en boble av tyggegummi med munnen. Den popper og hun sier enkelt,"vetta søren, er ny her."

Jeg ser på henne som om jeg ikke kan tro mine egne øyne,"tuller du nå? Du kan i hvertfall prøve å hjelpe meg."

"Sorry," sier hun og løfter på skuldrene nok en gang med det samme jævla ansiktsuttrykket.

Jeg ruller med øynene og puster ut irritert uten å si noe som helst til henne før jeg går fra kassen og til en hyllen i butikken, hvor man finner en del forskjellige sjokoladetyper.

Jeg ser på alle sjokoladeplatene og begynner å tenke på mamma. Hun elsker sjokolade, noe som har fått meg til å elske sjokolade. De få gangene jeg er på besøk hos henne i sykehuset, bruker jeg å ta med en plate til henne fordi jeg vet hvor mye hun savner sjokolade. Noen sjokoladeplater er betalt, mens andre er.. Stjelt. Det er ikke alltid jeg husker å ta med meg penger.

Jeg tar tak i en vanlig sjokoladeplate og ser på den. Kunne ønske mamma ikke var så syk. Og kunne ønske pappa ikke var så pyse at han rømmer fra problemene sine.

Jeg blir avbrutt av tankegangen min ved å føle en hånd på ryggen min.

"Bør du ikke ta Lion istedet?" hører jeg Isac si bak meg.

Jeg snur meg mot han og smiler,"en vanlig sjokoladeplate er ikke så ille det heller," sier jeg og ler kort.

"Skal du ha den?" spør han og peker på vognen hvor forskjellige matvarer ligger, klare for å bli kjøpt.

"Neida," sier jeg og rister på hodet mens jeg legger den fra meg på plassen sin igjen.

"Greit," sier han og tar en Lion fra hylla for å legge den ned i vognen. Han ser på meg og legger hendene bak i bukselommene,"klar for å betale?"

Jeg nikker,"ja. La oss dra."
-----------
"Jeg har tenkt å ha en fest her imorgen kveld," sier jeg til Isac mens vi sitter på sofaen og ser på tv.

"Fest? Med alkohol og høy musikk liksom?" spør han og høres skeptisk ut.

"Ja," sier jeg og nikker med et smil,"det kommer en del med folk."

"Og du bestemte deg for å fortelle det til meg først nå?" ler han.

"Jeg kan avlyse den," sier jeg og tar fram et skuffet ansikt, med håp på at han er villig til å være med.

Han rister på hodet og ler,"neida, jeg kan ha godt av å feste litt jeg også."

Jeg smiler stort og kysser han raskt på kinnet,"supert. Jeg gleder meg."

Han ser på meg uten å si noe, og smilet hans har forsvunnet noe som får han til å se mer alvorlig ut.

Jeg ser tilbake på han og får en dårlig følelse i magen av hvor stille han er.
"Hva?" spør jeg når jeg føler stillheten blir for stor.

"Jeg hørte hva du sa til de når vi var bort og hentet tingene mine."

Jeg ser på han uten å si noe. For jeg har ikke så mye å si, derfor lar jeg han snakke.

"Hvorfor forteller du meg aldri noe om deg selv?"

Fordi jeg ikke liker å snakke om meg selv.

Jeg løfter på skuldrene,"jeg vet ikke."

"Du vet selv at det er bullshit," sier han og jeg ser ned på hendene mine.

Han skrur av tven med fjernkontrollen og retter oppmerksomheten sin på meg,"jeg vet nesten ingenting om deg."

Flott. Hva skal jeg gjøre nå?

"Det er ikke noe big deal, okei?" starter jeg og går for de første setningene som popper opp i hodet mitt.
"Jeg har en mor som har 4 måneder igjen å leve, en far som har stukket av fordi han ikke klarer å innse problemene som har dukket opp og en lillesøster som må bo hjemme hos bestemor og bestefar fordi foreldrene  hennes og jeg ikke klarer å ta vare på henne," sier jeg fort og puster inn etter forklaringen min.

"Ikke noe big deal?" spør han og ser på meg som om jeg er gal.

Det er ikke det at jeg har noe å skjule. Jeg bare ikke liker å snakke om meg selv, for de siste måndene jeg har gått gjennom har ikke akkurat vært så positive opplevelser.

Jeg har stjelt, festet, røyket og behandlet vennene mine som om de er noen.. Fiender for meg. Selv om de bare prøver å hjelpe.

Derfor har jeg funnet noen andre å henge sammen med som gir meg alkohol og alt som er for å få meg til å glemme alle problemene mine en stund. Selv om jeg vet innerst inne at jeg burde bruke tiden min på være sammen med mamma og lillesøsteren min. Det kan hende jeg tar meg en dag og faktisk gjør.. Men det er sjeldent. Jeg bare ikke liker å bli påminnet over at jeg kommer til å miste mamma.

Isac sitter og ser på meg mens jeg ikke får frem hva jeg skal si videre. Han ser bekymret ut, men også irritert over at jeg ikke viser følelsene mine. Det vet jeg, for jeg er ikke så flink med å vise følelser til nye personer jeg møter.

Han tar hånden min i sin og ser meg i øynene,"Rebecca. Kan du ikke bare sn-"
Jeg får han til å bli stille ved å kysse han fort og brått. Han virker overrasket først, men blir mer avslappet etterhvert som jeg lenger hånden min på ansiktet hans.

Jeg trekker meg litt unna han så jeg kan se på han,"kan vi ikke bare slutte å snakke for en stund?"
Isac svarer tilbake med å kysse meg, noe som får meg til å smile i kysset.

Jeg tror jeg har møtt den rette.
----------
Måtte bare ha et kapittel med Rebecca så dere vet hvorfor hun er som hun er hehe
Hun er ikke så ille som man skal ha det til men skjønner hvorfor dere hater henne hahha

Vet dette kapittelet suger men shit happens heh
Ok hade