Misty Lake|STOPPET|

Ny søster

Kapittel 3:

Kelly gikk ned til stua. Moren satt på sofaen og så veldig glad ut. Da hun så Kelly sa hun bare; «Hei,» som om de nettopp hadde møtt hverandre. «Hvor er Lasse?» spurte Kelly uten egentlig å bry seg, hun ville bare høre hva moren svarte. «Han ligger fortsatt å sover.» svarte hun kort. Kelly åpnet kjøleskapet og tok et eple før hun satte seg ved spise bordet som ikke var brukt på flere uker. Skulle hun fortelle om faren? Kanskje ikke akkurat nå siden moren var så glad. Lasse kom løpende ned trappa fult påkledd. «Er det en grunn til at du er så hyper så tidlig?»  spurte Kelly. Lasse sendte henne et stygt blikk før han satte seg ved siden av moren. «Når kommer de?» spurte han moren. «Bare noen minutter til nå!» svarte moren med et smil om munnen. «Hvem kommer?» spurte Kelly forvirret. «Åja, siden du ikke var her i går kveld, har jeg ikke fortalt det til deg.» svarte moren og reiste seg opp. «Kjæresten min kommer på besøk!» sa hun. Kelly var så forvirret at hun så vidt kunne høre dørklokken ringe. «Jeg åpner!» sa Lasse og løp til døra. Kelly satt frosset i stolen. Hadde moren hennes fått seg kjæreste? Uten at hun viste? «Vent!» Sa Kelly men det var for sent. En mann kom inn i rommet hånd i hånd med en jente med rødt hår. «Kelly, Lasse, dette er David Marco og hans datter Penny!» sa moren som om de var en presang. «Hei..» Hilste Kelly fortsatt i sjokk. Penny stirret på Kelly med et utydelig ansiktsuttrykk. «Penny er jo faktisk på din alder Kelly!» sa moren. «Kult! Sa Penny som om hun var et lite barn. «Gå opp på rommet ditt og bli litt kjent da vel!» beordret moren, og selv om Kelly ikke kunne tro sine egne øyne og ører gikk de to jentene opp på rommet til Kelly. Kelly satte seg på senga si mens Penny ble stående midt på gulvet. Hun så veldig utilpass ut. «Hvor gammel er du?» spurte jenta selv om moren hadde sagt det da de var nede. «13!» svarte Kelly kort og kanskje litt for frekt. Men hun viste ikke hvordan hun skulle være mot henne. «Du har et veldig fint rom.» sa jenta. Å nei! Små prat! Kelly hatet små prat! «Jo takk,» svarte hun. «Hvor gammel er broren din egentlig?» spurte hun og kikket på bildene på veggen. «14!» svarte Kelly kort, men ikke så frekt. «Hm.» sa hun bare. Det virket som om Penny ikke likte å være sammen med Kelly. Hun kikket på klokka mange ganger. Penny møtte blikket til Kelly. «Å! Sorry! Du skjønner, jeg skal på turning klokka 10.» sa Penny unnskyldende og  klødde seg i hodet. Hun smilte et fake smil og kikket så ned på skoene sine. «Dette klarer jeg ikke!» sa Kelly og reiste seg. «Klarer ikke hva?» spurte Penny og flyttet seg så Kelly kunne gå frem. «Å sitte stille uten å gjøre noe! Kom med meg!» sa hun streng. «Eh, okey!» svarte Penny. De gikk ut av huset og inn i garasjen. «Hva gjør vi her?» spurte Penny. «Jeg må ha noe å gjøre!» sa Kelly og satte seg ned ved et trommesett. «Kan du spille trommer?» Spurte Penny. «Ikke så mye, men nå gjør jeg det.» svarte Kelly. Hun begynte å tromme løs, og hun hørtes ganske god ut. «Wow! Og uten noter!» sa Penny beundrene. De var i garasjen i kanskje 5 minutter før moren til Kelly avbrøt dem. «Der er dere jo! Kelly si hade til Penny, fordi nå drar de.» sa Moren så søtt at man skulle tro det var fake. «Hade!» Sa Kelly, og Penny smilte tilbake.

Kelly stod og så på mens den hvite bilen kjørte av gåre. «Jeg tror du har fått deg en ny venn jeg!» sa moren. «Nei, jeg har egentlig ikke så lyst til å se henne igjen.» svarte Kelly skarpt. «Skjerp deg! Dere skal snart bli søstre så bare begynn å lik henne!» sa moren og gikk irritert inn igjen. Kelly viste at hun hadde ødelagt humøret til moren for resten av dagen, men hun brydde seg ikke. «Så bra at du skal få en ny datter! For den gamle er vist ikke vært noen ting!» sa Kelly og løp nedover stien til innsjøen. Hun brydde seg ikke om hun var i trøbbel. Hun måtte se Misty igjen! Hun måtte se henne nå!

Kelly kom ned til sjøen. Det var da hun kom på at Misty aldri viste seg om dagen! Av en eller annen grunn hadde Misty sagt at hun hadde problemer med sola, og t hun ikke ville være i solas åsyn. «Det er jo bare en stjerne!» hadde Kelly sagt. Men da hadde Misty ristet på hodet og gått. Misty måtte ha problemer med sola, siden hun ikke var levende kunne hun ikke være allergisk? Nei, men problemer med sola? Mente hun, som å ha problemer med en person? Hun måtte spørre henne neste gang hun så henne. «Hvis bare tiden kunne gå fortere.» Kelly la seg ned på en benk rett ved sjøen. Hun lukket øynene. Hun tenkte på Penny og hvordan hun skulle klare å bli søsteren hennes. Og på han som skulle  bli faren hennes. Og før hun viste ordet av det, hadde hun sovnet.