Kelly er en litt uvanlig 7 klassing. Foreldrene hennes holder på å bli skilt, og store broren Lasse klandrer henne for å ha ødelagt familien. Men Kelly er ikke helt alene. En mystisk jente som dukker opp når Kelly trenger hjelp, hjelper henne gjenno...
«Aldri i livet om jeg lar det få huset! Ikke engang tenk på det!» Ropte Else Johnsson i telefonen. Kelly satt i trappen og så på alt samme. Hun viste hva som kom til og sje. Foreldrene hennes skulle skille seg! Og hun kunne ikke gjøre noe med det! Hun syntes synd på moren. Hun virket så frustrert og sint at Kelly ikke hadde turt å spørre om mat enda. Hun hadde ikke spist siden lunsjen på skolen. Og det var 5 timer siden nå. Hun gikk opp på rommet sitt igjen. Lasse lå på senga hennes og stirret i taket. «Kommer mamma til å gi oss mat snart?» spurte han og snudde seg ikke. Broren til Kelly er bare 1 år eldre enn henne, men han er ikke så moden som man skulle tro. «Nei, hun er fortsatt i dårlig humør, så vi må nok lage noe selv...» «Ikke tale om jeg gidder det!» sier Lasse og setter seg opp. «Du får lage mat til meg!» han hadde en spydig tone. Kelly følte at hun ble sur. «Nehei om jeg gidder det!» Sa hun og satte seg ned ved skrivebordet. Lasse gikk ut av rommet hennes. Endelig! «Jeg tror ikke jeg kommer til å overleve til 8 klasse!» sier hun og puster sakte ut. Jeg håper at mamma og pappa snart blir skilt sånn at de kan slutte å krangle! Det pleier ikke å være normalt at barn dynes det er okay at foreldrene skilles. Men Kelly hadde ikke lenger så godt forhold med faren eller moren. Så det var nok litt rart at hun ikke brydde seg. Men hun ville bare ikke at hver eneste dag skulle være en endeløs krangel. Siden hun var yngst, hadde hun blitt født i den perioden moren og faren hadde begynt å krangle. Hun viste hun ikke var grunnen til kranglingen. Og det viste hun. Men Lasse sendte henne alltid sånne sinte blikk. Hun hatet ikke broren sin. Men hun skulle ønske han ikke skyldte på henne for foreldrenes barnsligheter! Kelly gikk ut av huset så fort hun kunne. Hun kunne høre moren skrike i telefonen, hive den mot veggen, og begynne å finne fram medisinene sine. Hun tok spesielle piller som gjorde at hun ble roligere. Ikke full eller rusa, men roligere. De pleide å gjøre henne søvnig også. Så hun endte nok opp i sofaen. Det var da Kelly likte å gå ut til innsjøen. Hun så bortover vannet. Noen ender svømte rundt og rundt etter hverandre. Mens to menn stod og fisket. Kelly pustet inn den friske luften. Hun skulle ønske alle problemene hennes forsvant. Men hun viste at hun måtte møte dem uten hjelp. Hun kunne jo be til gud, men hun trodde ikke han kunne hjelpe henne lenger. Hun hadde vært fult kristen da hun var liten, men som hun ble eldre, var det som å tro at julenissen og tannfeen var ekte. Han ble bare liksom... borte! Lasse var ikke kristen. Han hadde aldri trodd, og nå, holdt Kelly på å miste troen også.
Timene gikk, og de to fiskerne hadde dratt. Sikkert hjem til familiene sine. Kelly klarte ikke å dra hjem helt ennå. Hun måtte prate med Misty først. Solen gikk ned bak et fjell, og vinden ble kaldere. Plutselig hørte Kelly en stemme komme fra sjøen. «Kelly, ikke vær redd, jeg er her,» så stemmen, og Kelly viste hvem det var! «Misty!» hun gikk nærmere kanten. Hun så bortover den tåkete bukta. Akkurat idet hun skulle tråkke utfor kanten kom en sterk vind og dyttet henne sakte bakover mot gress klippen. En hvit skikkelse kom til synet, og Kelly så ei nydelig jente. «Misty, har du noen gang tenkt på foreldrene dine?» spurte hun etter en stund. Misty så dypt inni øyet til Kelly. «Jeg kan ikke huske...» svarte hun trist. «Det går bra, foreldre er ikke så viktige uansett!» sa Kelly og gikk litt nærmere. «Vi barn må klare oss selv, det er det jeg har lært.» «Hvem lærte deg det?» spurte Misty. «Jeg lærte det meg selv, siden mor og far ikke passer på meg, og ikke har klemt meg på måneder, kan jeg ikke stole på dem.» sa Kelly og gikk enda litt nærmere Misty.
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
«Jeg husker ikke noen ting.» sa Misty fjernt. «Jeg kan vise deg!» sa Kelly og la hånda på Mistys skulder. Plutselig fikk begge et syn; en liten hytte i skogen, og to mennesker som holdt rundt et teppe. Inni teppet lå et baby. De to foreldrene så veldig lykkelige ut. I neste syn var babyen blitt eldre, og hun løp over engene. Plutselig så hun en sommer fugl som flakset med de blå vingene sine. Jenta fulgte etter sommer fuglen. Helt in i skogen, og enda litt til. Alt ble plutselig helt mørkt! Jenta ble redd, og prøvde å løpe sin vei! Men skyggene tok henne igjen. Hun kom ut av skogen, til engene, men de var ikke lenger grønne og nydelige! De var blitt mørke og skumle! Jenta løp skremt over den svarte enga, helt til hun kom til den lille hytta. Hun åpnet døra med et smell! Inni huset var ingenting! Bare kald vind og en skrekkelig lukt. Plutselig tordner det utenfor hytta, det blåste så mye at den lille jenta nesten ble blåst bort. Jenta stoppet opp og skrek. Hvor var foreldrene hennes? Plutselig ble alt styret til en forferdelig storm! Jenta stod midt på engen og stirret opp på tornadoen som kom rett mot henne. Hun klarte ikke å røre seg. Hun hørte en fjern stemme rope navnet hennes. «Mamma?» hvisket hun. Tornadoen kom stormende mot henne. Hun lukket øynene, hun kunne føle døden komme mot henne. Plutselig ble alt borte under henne. Hun føltes kald og hadde utydelige smerter. Det var som et lyn ned slag at Kelly kom tilbake fra marerittet. Hun falt ned på bakken. Hun åpnet øynene. Hun så Misty stå hvor hun hadde stått før synet. Kelly reiste seg opp. Da kunne hun se små tårer renne ned kinnene til Misty. «Nå vet du,» sa hun. «Nå vet du hva som skjedde med foreldrene dine! Nå kan du tenke på dem, og gråte når du tenker.» Misty ble sakte men sikkert borte. En liten Ravn fløy over hodet til Kelly. Hun stod der helt alene med hodet på skakke og lurte på om hun skulle dra hjem nå. «Jeg får dra hjem, kanskje mamma var litt bekymret for meg.» sa hun til seg selv og begynte å gå opp veien mot husene.
