Just Another Love Story 2

8. Sær jente

Gjennom Raphael sin synsvinkel

Helt ut av det blå la hun begge hendene på brystkassa mi og dyttet meg hardt vekk.
Øyenbrynene mine skjøt opp i sky, og det var like før munnen min ville ha falt i bakken.

"Jeg sa: ut." mumlet hun lavt og la armene hennes i kors. Hun prøvde å unngå blikket mitt og så ikke ut til å ville kommunisere med meg lenger. Jeg reiste armene mine opp i været for å overgi meg mens jeg gikk bortover til vinduet. Jeg kunne kjenne det intense blikket hennes på meg.
Før jeg hoppet inn til mitt eget rom snudde jeg blikket mitt og møtte hennes. Hun var svakt rød i kinnene hennes og så ut til å være flau.
Søt? Ja.
Er jeg ærlig? Selvfølgelig.

***

Gjennom Maryl sin synsvinkel

Etter en flau og pinlig morgen, så samlet jeg all verdigheten jeg hadde igjen før jeg gikk ut fra kafe døren. Tenk at jeg - Maryl Beaumont Winston - viste meg selv foran han; Raphael Sephrey - i bare undertøyet!
Jeg kjente at jeg kunne smelte ned i asfalten og bare dø av pinlighet. Han kommer helt sikkert til å fortelle det til hele klassen, nei, hele skolen!

Inni meg gråt jeg en hel elv, men på utsiden var jeg en rød tomat med smørbrød smuler rundt munnen.
"Hei, Maryl!" hørte jeg bak meg. En jente fra klassen min kom opp ved siden av meg og smilte som bare det.

"God morgen," hilste jeg tilbake. "Du var da i godt humør."

Hun fniste litt og ble svakt rosa i ansiktet. "Kan jeg fortelle deg noe hemmelig?"
Henmelig? Jeg nikket til bekreftelse, og hun bringte hånden sin mot øret mitt som om hemmeligheten kunne løpe vekk fra meg hvis hun ikke holdt rundt den. Leppene hennes kom nærmere og jeg hørte henne hviske: "Jeg mistet jomfrudommen min for noen dager siden!"

Pjong. En pil ble skutt gjennom brystkassen min og jeg ville legge meg ned på bakken og dø. Er det bare meg som er jomfru igjen i denne verden?!
"Og gjett hvem som tok den da!" fortsatte hun.

Jeg visste svaret med en gang, og jeg nektet å tro det. Jeg ville ikke tro det. Jeg ville bli døv og aldri høre det.
"Raphael!"

***

Gjennom Raphael sin synsvinkel 

En melding plinget inn på mobilen min som lå på kjøkkenbordet. Jeg strakk ut hånden min for å svare, men bestefaren min kom meg i forkjøpet. Han rettet på brillene og leste meldingen høyt:

Er du med meg og Felicity i kveld? Det blir bare oss tre.

''Hvem i huleste er Felicity?'' spurte bestefar. Jeg grabbet til meg mobilen fortere enn lynet kunne ha slått ned idioten som sendte meg den meldingen. 

''Eh, en jente i klassen min.'' svarte jeg ærlig. 

''Og hvem er avsenderen?'' spurte bestefar enda mer skeptisk.

''En annen jente som er ett år eldre enn meg.'' mumlet jeg.

''Og la meg spørre deg, Raphael,'' sa bestefar alvorlig. ''Hva i huleste skal dere tre gjøre sammen?''

Det var ikke noe tvil om at han visste hva en gutt og to jenter kunne gjøre. Ansiktet mitt ble sprengrødt på to sekund. Han hadde trengt meg inn i et hjørne som jeg ikke kunne forlate. 

''Raphael, ikke fortell meg at du tuller rundt med de jentene?''

''Jeg gjør ikke det!''

Bestefar sukket tungt og så på meg med skuffede øyner. ''Ikke lat som om jeg ikke har hørt deg der oppe med flere forskjellige jenter. Jeg er ikke så dum som du tror,'' sa han. ''Du bør få deg en ordentlig jente. En som tar vare på deg! Ikke en som er her på grunn av utseendet ditt og peni-''

''Javell!'' avbrøt jeg ham. ''Jeg skal prøve å finne en jente! Det er bare det at det ikke er så lett som du tror.''

Bestefar flirte litt av seg selv. ''Kjære Raphael, hun kan faktisk være nærmere enn du tror.''

***

Etter å ha svart på meldingen som mest sannsynlig ble sendt fra Felicity og ikke hun andre, så løp jeg for livet bort til skolen som allerede var begynt.
Ginger-tvillingene stod med porten som alltid med de sure ansiktene sine.

''Raphael Sephrey, sen som alltid.'' sa den ene.

Jeg himlet med øynene, men de åpnet porten for meg for det om. Jeg løp videre mot gymsalen og hørte noen applaudere der inne. Jeg byttet på meg gymklærne på rekordfart i den ekle guttegarderoben før jeg løpte videre til klassen mens ropte jeg: "Unnskyld for at jeg er sen. Jeg forsov meg!" 

Jeg brøt opp dørene og så at hele gymklassen så på meg.

"Ingen bra unnskyldning, Raphael!" sa læreren.

Jeg sukket oppgitt og rettet på tskjorten min som var halvveis på. "Raphael, gå på Eric sitt lag." sa læreren og blåste i fløyten for å signalisere at volleyballkampen begynte igjen.

Jeg så at Maryl servet på nytt igjen. Eric tok den fint imot, og Felicity slo den tilbake til vår side av banen. En jente skulle til å slå den, men jeg kom i forkjøpet og smashet den rett i ansiktet til Felicity. Hele klassen gispet og løp bort til Felicity.

Det var vel mest på grunn av sinne at jeg smashet den mot henne fordi hun fikk meg i en ubehagelig situasjon med bestefaren min, men også på grunn av noe hun hadde gjort for noen år siden.

Jeg hørte noen sinte steg gikk mot meg, og jeg var klar for et kjedelig sammendrag fra læreren, men istedenfor var et Maryl som stod der og freste: "Hvorfor gjorde du det?''

"Det er ikke min feil at hun stod i veien." svarte jeg likegyldig.

"Du visste godt at du kom til å treffe henne!"

Jeg begynte å bli irritert, så jeg la armene i kors og fnøs. "Hvorfor bryr deg egentlig sånn?"

"Fordi du ikke har noe god grunn til å gjør sånt!"

"Jo, det har jeg."

"Å ja? Og hva er denne gode grunnen din da?"

"Det har du ikke noe med."

"Virkelig? Bruker du den unnskyldningen igjen?"

"Ja, tenk deg det du." sa jeg, og det hele endte med at vi hadde en stirrekonkurranse. Det begynte å rykke litt i det høyre øyet mitt, og jeg kjente at jeg kom til å gi opp på den teite konkurransen snart.

"Du gjør meg gal!" sa jeg og rev i det ellers så rotete håret mitt.

Hun endte det hele med å smile et cocky smil mot meg før hun gikk fra meg uten å si noe.

Det er ikke noe tvil om at hun er sær, men overraskende nok liker jeg det. Hun var annerledes.

_________________________

Beklager så mye for null oppdatering! Har vært så mye på gang her, men jeg skal se om jeg kan oppdatere iallfall en eller to ganger i uken!

Tusen takk for å være tålmodige! Dere er herlige!