Den ensomme gutten

Glemt alt

For det første: Jeg er utrolig lei meg for at det tok drit lang tid før jeg la ut en del. Sorry, har ikke hatt så god tid heller når jeg har skole og håndball. Skal på cup snart, så vi trener ofte. Men her har dere en del.

Jeg lukket opp øynene. Det første jeg så var en dame, hun så trist ut og tårer rant ned kinnene hennes. "Lukas?" Sa hun. Stemmen hennes skalv. "Hvem er du? Hvem er Lukas?" Sa jeg og satte meg opp i senga. "Husker du ikke?" Hun løp ut og ropte på noen. Jeg så litt rundt i rommet. Det var et lite rom med et stort skap på høyre siden og et lite nattbord på venstre. Også noen stoler på andre siden av rommet.
Inn kom tre personer og hun dama. Det var to menn og en dame pluss hun dama. Den dama gikk i hvite klær, det samme hadde de to mennene på seg. Begge damene hadde blondt hår, men hun med hvite klær hadde satt den i en dott. Den ene mannen hadde brunt hår og den andre hadde gyllen brunt hår. De så alle ut som 30-40 åringer. "Husker du noe av det som skjedde?" Sa en av dem. "Hva har skjedd og hvem er dere og hun dama som kaller meg Lukas?" sa jeg litt stressa. Det var liksom masse fremmede her. "Han har fått hukommelsestap" sa en av dem til de andre. "Kan dere gå? Jeg vil være alene med han"  sa hun dama som var med meg fra starten. " Ja, ok" sa den tredje personen som ikke hadde sagt noe. "Vent! Jeg vil ikke være alene med henne!" Ropte jeg og pekte på dama som sa at de andre skulle dra. Personene gikk allikevel. "Hva?" Sa jeg og så på henne. "Lukas" var alt hun sa. "Lukas?" spurte jeg. "Du heter Lukas" sa hun litt sånn trist. "Gjør jeg? Hvorfor vet jeg ikke det selv?" Spurte jeg. " Du besvimte og fikk hjernerystelse. Tydeligvis fikk du også hukommelsestap" sa hun. Hun så ned. Jeg så sjokkert på henne. "Hvem er du da?" Spør jeg. Hun så opp. "Jeg er moren din" en tåre trillet rolig ned kinnet hennes. Jeg fant papir og tørket den. Det kom inn en person. "Hvem er det?" spurte jeg. "De med hvite frakker er leger" sa hun. "Går det bra?" Spurte legen. Jeg nikket. "Men hvor lang tid vil det ta til han husker alt?" Spurte mamma. "Hvis dere tar han med til steder som han har minner fra kan han begynne å huske litt og litt. Det har fungert på mange" sier legen. "Men når kan jeg dra fra dette stedet?" Spurte jeg. "Du kan dra nå. Vi måtte bare vente til du våknet" sa legen. Han gikk ut og jeg og mamma pakket tinga mine. Mamma sjekket ut for meg og vi gikk bort til en svart bil. Vi kjørte og stoppet ved et hus. Jeg tror mamma merket at jeg så rart på huset. "Det er huset vårt" sa mamma. "Oja" sa jeg. Mamma gikk inn og følgte etter. Akkurat da jeg gikk forbi døra strømmet noen minner inn. 

Lukas Langvic. Du flyttet hit når du var 2 år. Moren din er Kristin Langvic, faren din er Tor Langvic, søstra di, Victoria Langvic, ble kidnappet og drept litt unna en bondegård som er en halv time fra Kristansand.morderen ble ikke funnet og heller ikke våpenet. Når du var 4 år dyttet Victoria deg ned trappa. Du brakk armen. Du fylte 12 den 9.Juli. Du går i syvende. Da du var 10 år, var dere i kjøkkenet og mamma skulle snu seg og klarte å slå en stekepanne i hodet ditt. Da du var 11 år var dere i Spania og du møtte en jente som ble den første vennen etter all mobbinga. For noen dager siden da du ble så lykkelig fordi du kunne begyne på fotball. Alle stedene i huset. Rommet ditt.

Alle de minnene kom stømmende mot meg da jeg gikk forbi inngangsdøra. "Hei, jeg er faren din" sa pappa. "Jeg vet" sa jeg tilbake. Vi gikk alle til spisebordet og satte oss. Det lå en pappboks der. Pappa åpnet den. Det var en rund deig med masse påfyll.

Pizza. Med pepperoni. Første gang du spiste det var du 5 år. Du elsket det.

Vi begynte å spise pizzaen. Når vi var ferdig gikk jeg og la meg. Mamma sa at jeg skulle legge meg fordi imorgen tidlig skulle jeg på noe som het skole.

Mamma kjørte meg fordi, ja jeg husket ikke veien. Vi ankom skolen. Da jeg gikk inn skoleporten tittet alle på meg. Rart. Jeg gikk forbi et sted og minner slo meg i ansiktet.

"TA HAN!!!!" Brølte Jakob. To gutter kom og dytta meg ned. De holdt armene og bena mine. Jakob kom og skrev noe på panna og kinnene mine. "Der fikk du igjen" sa han. "Hva har jeg gjort? Dere bare kom og tok meg som et mobbeoffer! Jeg har ikke gjort en dritt mot dere!" Skrek jeg. "Ro ned" sa han til meg og spytta meg i ansiktet. De reiste seg og gikk. Jeg løp mot Jakob og slo han i ansiktet. Han ble sint. Ansiktet ble rødt og øynene svarte. Han slo til meg og gikk. "Hva får deg til å tro at du eier hele skole, hæ? Ingen liker deg unntatt slavene dine." Ropte jeg. Jeg gikk inn på badet.