Kapittel 12

289 19 2
                                    

Vi har hvert her i 4 timer nå. Det er mørkt, men regnet har tatt av, og det samme gjorde de høye smellene og lys glimtene en stund, men de startet igjen for litt siden. Heldigvis er de ikke like ille som de var isted.

Etter at Lucas ga meg en klem, fortalte han at han ikke kunne fikse bilen, og selv om pappa hadde lært meg en del om biler for noen år tilbake, så kunne ikke jeg heller fikse den, så det ble til at vi brukte alle kreftene våres på å dytte bilen inn i veikanten, også sette oss inn. Vi hadde håpet på at noen skulle kjøre forbi å hjelpe oss, men det så ikke ut til at det skulle komme noen. Det var heller ingen gatelykter her, så det var nesten helt mørkt. Vi brukte heller ikke mobilene våre, sånn at vi sparte på batteriet så mye som mulig.

Etter at vi satte oss i bilen har vi ikke snakket mye. Jeg er for flau til å snakke om det som hadde skjedd, selv om han tilbød seg å lytte. Jeg er i grunn for flau til å snakke i det hele tatt, men jeg er ikke kjent for å holde munn særlig lenge, heller tvert imot.

''Vil du fortelle hvor Julius er, og kanskje hvordan han skal komme seg hjem nå?'' Jeg er heller ikke kjent for å holde igjen nysgjerrigheten min.

''Jejjøy'' Mumler Lucas tilbake. Han har lent tilbake setet og ligger meg øynene lukket. Når jeg ikke svarer, lukker han opp øynene og ser på meg. Jeg bare stirrer tilbake uten å si noe. Han snakket så fort og lavt at jeg ikke skjønte hva han sa. Han må ha forstått at jeg ikke skjønte noe av ansiktsuttrykket mitt, så han gjentar seg.

''Jeg løy.''

''Åh?'' Svarte jeg tilbake. VENT HVA!?

''Ro ned jente, du trenger ikke rope sånn, jeg vil gjerne beholde hørselen i noen år til.'' Grynter han. Jeg må ha ropt det ut uten å være klar over det... Æh så flaut. 

''Unnskyld, men hva mener du med at du løy? Hvorfor skulle du lyve om noe sånt? Hvor hadde du tenkt deg til da!?'' Jeg blir litt hysterisk over at han løy. Løy han for å få meg inn i bilen? Hvor hadde han tenkt å ta meg med til? Tenk om han egentlig klarer å fikse bilen og har fått den til å stoppe med vilje, altså jeg er flink med bilen, men ikke flink! Tenk om han hadde tenkt å skade meg?

''Ja. Middag. Det er idiotisk, du må være mekaniker for å kunne fikse dette. Og ikke vær dum, jeg har ingen grunn til det.'' Hva snakker han om?

''Jeg svarte på spørsmåla dine.''

''Kan du lese tankene mine?'' Sier jeg plutselig, men får ingen respons fra han. Han ser bare dumt på meg. Herregud hva er galt med meg?

''Åh, jeg tenkte litt for høyt...''

''Hør, jeg ville bare gjøre det godt igjen, etter det som skjedde etter vårt første møte,'' Mer får han ikke sagt før jeg retter på han,

''Vårt andre møte.'' Lucas himler med øynene og fortsetter.

''Så jeg tenkte jeg ville ta deg med på middag utenfor byen, på et sted med utrolig god mat, men jeg visste du ikke hadde blitt med hvis jeg hadde sagt det, så jeg løy om det med Julius.'' Vel det var en ganske god unnskyldning, skal jeg tro på den?

''Jeg planla ikke akkurat å bli støkk her sammen med deg.''

''Utrolig nok så tror jeg på deg. Selv ikke du kan være så hjerteløs at du skader en jente, også ikke gjøre det godt igjen.'' Sier jeg lavt, også blir det stille. Ikke kleint stille. Behagelig stille.

Vi snakka ikke mer igjen etter det. Jeg hører på pusten til Lucas at han har sovnet, men får ikke sove selv, for de høye smella begynner å bli like ille som isted, og lysglimtene kom oftere og oftere.

***

Jeg trodde jeg ikke fikk sove, men sannelig gjorde jeg det. Jeg tar opp mobilen og sjekker klokken. Herregud jeg har sovet i 3 timer! Jeg titter ut av vinduet. Det har sluttet å regne og tordne, og det er jo bra. Noe som ikke er bra er at Bessa og bestefar ikke har noen anelse om hvor jeg er, de må være fra seg av bekymring. Jeg lurer på om Lucas har noen som er bekymret for han, men tenker ikke på det lenge før jeg både kjenner og hører det rumle i magen, men noe jeg kjenner enda bedre er blæra mi som holder på å sprekke. Flaks jeg ble ferdig med mensen for 2 dager sida, tenker jeg i det jeg reiser meg opp i sittende stilling i setet mitt, som er lagt bakover.

Jeg angrer fort når jeg kjenner det kommer mer press på blæra mi. Jeg biter meg i leppa, det frister ikke å gå ut alene nå. Det er helt mørkt ute, men jeg vil ikke be Lucas om å bli med for å følge meg på do, dessuten så kommer det vel ikke til å skje noe. Det eneste jeg trenger å være redd for er rovdyr, for mennesker er det ikke her i området. Etter en 5 minutts debatt med meg selv bestemmer jeg meg.

Har hvert så heldig at min kjære far har hjulpet meg litt. De 2 neste kapitlene + dette, er fullt av ideer jeg har fått av han, så da må jeg jo bare takke han hahaha. Så ja, takk til pappa som har støtta meg helt siden begynnelsen, og gitt meg masse tips. Håper dere likte dette kapittelet.

The Storm (NORSK)Where stories live. Discover now