Kapittel 12 Alt faller sammen

58 5 1
                                    

Jeg kikket på mitt eget speilbilde. Solen som skinte gjennom det åpne vinduet fikk meg til å se ut som noe dratt ut fra en fantasy-bok. Øynene mine lyste mer enn noen gang, og for å være helt ærlig, så gjorde det meg skremt. Jeg lente meg fremover og åpnet øyelokket mitt med den ene fingeren. Det var helt hvitt rundt øyet. Nei, sånn seriøst. Ingen røde blodårer som sirklet rundt irisen, og ingen normale tegn på mangel på søvn. Det var så rart. Spesielt med tanke på hvor lite søvn jeg fikk hver natt. Jeg stilte meg rett igjen og lagde en grimase til meg selv. Helt siden jeg kunne huske, så hadde jeg aldri hatt slike øyne før. Hvis man i det hele tatt kunne kalle de det. Hva enn dette var, så var jeg ikke klar for det enda. Det var jeg sikker på. Jeg gikk litt frem og tilbake foran meg selv, og betrakter meg nøye. I de siste dagene hadde jeg praktisk talt levd i luftige joggebukser og slitte topper som alltid klarte å henge skeivt på høyre skulder. Nå hadde jeg på meg en lettere versjon enn den jeg hadde hatt for to dager siden. En hvit t-skjorte som rakk helt ned til knærne, og en kjedelig grå joggebukse med et hvitt addidas merke på. En sort og oransje tiger bredde seg utover den hvite toppen, og når jeg gikk frem og tilbake virket det som at den rørte litt på seg. Jeg stirret stygt på håret mitt. Håret som jeg hadde festet opp i en kort hestehale, som nå hang langt nedover nakken min. Alle tegn pekte på at jeg kunne trenge en dusj, for håret mitt virket mer og mer som et fuglereir for hver time som gikk. Faktisk, så kunne jeg bare åpne vinduet og slippe en fugl inn. "Når det gjelder den dusjen...?" mumlet jeg for meg selv. Helt vanlig. Jeg hadde ikke lyst til å dusje. For å være helt ærlig, så var jeg redd for at jeg kanskje skulle få øye på noe jeg ikke hadde lyst til å se. Su kan vel gjette deg til resten. Jeg stoppet opp brått og stod vendt mot meg selv igjen. "Cassie, du er helt håpløs" sa jeg til meg selv i håp om at jeg egentlig skulle ta feil, og at speilbildet mitt ville hoppe ut av rammen sin og slå meg ihjel for å si noe sånt. Jeg ventet i stillhet i noen minutter til. Tykke regndråper falt som små kanonkuler mot vindusruten ute. Lyden av regn som slapp inn var ikke til å ta feil av. Jeg snudde meg for å lukke igjen vinduet, men det var allerede stengt. Dette rommet gjorde meg gal. Så mange timer innendørs kunne da umulig være sunt? Så snudde jeg meg en siste gang mot speilbildet mitt igjen. Jeg stirret dypt inn i de blå, lysende øynene som tilhørte den "normale" jenta Cassie. "Du må komme deg ut litt" glapp det ut av munnen min. Men jeg var ganske enig.


Så ting gikk ikke så veldig bra. Alt falt sammen, gikk opp i smuler. Jeg ville ikke vise noen at jeg følte meg dårlig. Eller sagt med andre ord: Jeg ville ikke vise noen at jeg var et misfoster med et annet syn på verden. For det var jo sånn jeg følte meg. Innerst inne. Uten noen hukommelse annet enn det jeg trodde var det livet jeg hadde vokst opp i, virket alt så håpløst. Men snart skulle ting bli enda rarere.

ØyekastWhere stories live. Discover now