Kapittel 11 Alene om en sak

94 8 3
                                    

Hva var galt med meg?! Hva hadde jeg gjort for å fortjene dette? Jeg måtte til øyelegen, ja det var den eneste utveien. Punktum. Eller? Å kunne se gjennom ting var kanskje ikke så ille, kanskje jeg bare skulle la det gå.

Kjære awesome dagbok.

Dagen har vært forferdelig, spennende, spesiell, kjedelig, forferdelig,

Vent, jeg har alt skrevet det. Jeg hvisket ut det nye ordet i dagboken min og hev den oppgitt fra meg så den dunket hardt ned mot dynen. "Hva skal jeg gjøre?" sa jeg stille for meg selv. Dagen hadde endt med at jeg hadde lånt solbrillene til Julie. Jeg hadde løpt hjem. Ikke sett meg tilbake, nesten ikke sett i det hele tatt. Det hele hadde endt med at en bil nesten kjørte på meg borti veien ved huset mitt, og i trappen opp mot huset hadde jeg snublet. Å se i det store hele hadde blitt en forbrytelse.

Plutselig hørte jeg fottrinn i trappa utenfor soverommet mitt. Tre høye bankelyder ga igjenlyd i rommet. Et hode tittet inn det rotete soverommet mitt, og en grimase dannet seg på mammas fjes. "Går det bra, Cassie? Du har ikke snakket med oss i hele dag". Hun åpnet døren og lukket den etter seg. "Du vet at du kan snakke med meg om alt, ikke sant?" sa mamma og satte seg ned på kanten av sengen min. Hun skøv unna noen klær som lå slengt på gulvet og la kjærlig armen sin rundt meg. "Det er ingenting mamma" løy jeg. Mamma trengte ikke å få vite noen ting, ikke ennå. Ikke før jeg visste noe. Hun så dypt inn i øynene mine en stund. "Seriøst mamma. Jeg er bare sliten". Hun reiste seg og skøv armene tilbake i en forsvarende stilling. "Okay, okay. Jeg skal ikke blande meg i dine tenåringsdrømmer og alle de greiene der. Men husk at du må sette av litt plass til turen vår i morgen jenta mi. Vi skal på shopping vetu. Litt mor-datter tid" Jeg lo av den morsome gesten hun laget. Hun bøyde knærne og dro opp ermene sine så hun kunne vise frem musklene som gjemte seg under. Ikke det at det var noe særlig der. Men så gikk noe opp for meg. Hva om synet mitt kom til å gå helt bersjerk i morgen? Hva skulle jeg gjøre da? "Må det være i morgen?" spurte jeg beende. Jeg satte leppene mine sammen til en trutmunn og så på mamma med dådyrøyne som vanligvis pleide å funke. "Oi, Cassie. Øynene dine lyser! Har du på noen spesielle linser som jeg ikke vet om?" Lyser? Jeg reiste meg fort opp og løp bort til speilet som hang på den andre siden av rommet. Og ganske sant, øynene mine lyste faktisk. De lyste sterkt lys-blå/hvit. Jeg skvatt skremt og dro meg baklengs mot mamma igjen. Hun stirret forvirret på meg. "Det går bra Cassie. Jeg er sikker på at det går an å ta av disse linsene dine igjen. Her, la meg hjelpe deg" Mamma strakk seg etter meg, men jeg stoppet henne. "Nei, mamma. Det går fint. Jeg fant plutselig ut at jeg liker det allikavel". Jeg satte meg til rette i senga og dro frem en bok. Jeg skøv litt hår unna ansiktet. "Okaaay, hva leser du?" spurte hun. Jeg ristet på hodet og så fort bort på henne. Boken var egentlig bare en distraksjon fra øynene mine. Lyste de også nå? Kunne alt bli noe verre enn det allerede var nå?!

Hvorfor så jeg ting jeg ikke ville se? Hva var dette? Var det en eller annen spøk de andre jentene i klassen hadde gjort? Hadde de puttet noe opp i drikken min eller maten som gjorde at jeg så alt dette? Hva var greia? Mer enn noensinne skulle jeg ønske at jeg hadde en veldig nærme bestevenn å snakke med. En jeg kunne tulle rundt med uten at det ble en stor jentekrangel ut av det hele. "Har ikke du middag på ovnen nede mamma?" spurte jeg og så spørrende opp. Hun kikket på meg også. Et sjokk begynte sakte å ta form. "Shit. Jeg må gå Cassie. Eh...Kos deg med...eh...boken du leser" Så stakk hun og etterlot meg alene. Som om jeg ikke allerede hadde følt meg alene nok fra før av.

Jeg reiste meg opp og tok den stakkars dagboken min opp fra dynen. En av sidene hadde krøller seg idet den hadde truffet veggen, og den slurvete skriften var dratt utover den ene siden. Jeg gned hånden min forsiktig over arket og sukket. Så smilte jeg over det gode arbeidet jeg hadde gjort med den. Skriften så kanskje enda litt mer uleselig ut nå enn den hadde gjort før jeg hadde kastet boken, men alt i alt betydde ikke det noe. Så lenge jeg var den eneste som kunne lese det som stod der, så var alt fint. Jeg gikk bort til sengen og satte meg ned med boken igjen.

Kjære awesome dagbok.

Dagen har virkelig vært noe for seg selv. Jeg har funnet ut noe nytt ved meg selv, og det viser seg at dette nye talentet kan gå begge veier. Jeg kan komme i fengsel for ulovlig sniktitting, eller jeg kan finne ut mer og bruke det til min fordel. Uansett, så er jeg sikker på at jeg får det som jeg vil.

Jeg slapp lettet pennen ned på senge-trekket. "Det er sånn man avslutter en pro dagbokside".

ØyekastWhere stories live. Discover now