Savner deg ikke

Blikkene våre møttes så rask at jeg et øyeblikk lurte på om du faktisk hadde sett på meg. Jeg ville late som om jeg ikke ante hvorfor det hadde blitt slik mellom oss, jeg ville fortelle barnebarna mine om hvordan det var å miste en venn, men at vi ikke hadde noe annet valg enn å gi slipp på hverandre. Jeg ville skylde på at det ikke var meningen at vi var venner, for det var slik alle andre så på det. Jeg skulle fortelle at jeg hadde innsett hvordan alt hang sammen og at det var derfor jeg lot deg være. At jeg ikke ønsket å løpe bort til deg hver gang jeg så deg og fortelle dag at jeg ikke brydde meg om hva samfunnet fortalte oss, at vi var ment til å være venner. Jeg skulle fortelle at jeg var glad at vi ikke satt hjemme hos deg etter skolen hver dag og spiste herlige kjeks som moren din hadde laget. At jeg synes at det var bra at du ikke fikk lov til å gå på samme skole som meg, at vi ikke kunne sitte på en offentlig benk sammen, at det var en synd å hjelpe folk som deg. Det var en grunn til at Han hadde send folk som deg til et annet sted, og at jeg var lettet over at jeg snart ikke fikk se deg mer.

Det var ikke mange måneder siden vi snakket om politikk og diskuterte heftig om hvem som skulle vinne valgkampen. Vi hadde hørt talene Han spyttet med slik iver at han klarte å vinne de fleste over, selv om de var uenige. Det var heller ikke lenge siden Han vant og at alt stoppet opp for oss. Det var ikke lenge siden moren min forbød meg å komme over til deg etter skolen, forbød meg mot å snakke med deg, forbød meg mot å sitte ved siden av deg i klasserommet. Og det var i alle fall ikke lenge siden vi sluttet å se hverandre. Folk vi kjente forsvant midt på natta og ingen stilte spørsmål. Begge visste at snart ville du også være borte. Du, moren din, faren din og lillebroren din. Det var ikke lenge siden broren din fylte to år og nesten klarte å blåse ut lysene sine selv, med litt spytt på kaka selvfølgelig.

Denne gangen var jeg sikker på at blikkene våre møttes. Øynene dine lyste opp med et trist preg. Jeg prøvde å smile til deg, gi et hint om at det var greit å gå bort til meg, det var greit å være glad for å se meg, det var greit at vi hadde tatt en pause, men at pausen nå burde være over nå. Jeg ville fortelle deg at du kunne snakke med meg igjen, gi meg en klem, fortelle om den nye kjolen du hadde fått deg og gråte i armene mine fordi du ikke hadde ord for alt du ønsket å si. Jeg kunne tatt små steg mot deg slik at du forsto hvordan jeg tenkte, at det var meningen at vi skulle være venner, og at Han ikke kunne skille oss. Men det var ikke sant. Han kunne skille oss. Han kunne bestemme. Han var der Führer og jeg savner deg ikke.