Jake
Jeg hadde bestemt meg for å dra på skolen i dag, jeg hadde ikke vært der på mange dager nå, og det hjalp ikke å sitte å grine inne på et lite rom på sykehuset. Pappa hadde begynte å jobbe litt på pc' sin i mens han var på sykehuset hos Anastasia. Og tanken på at noen alltid satt der hos henne var betryggende.
Antonio sto og ventet på meg utenfor klasserommet, og vi satte oss helt bakerst i et hjørne. Alle her var så uvitende om hva som hadde skjedd. Ingen i dette rommet visste at Anastasia kunne dø. Alle hadde jo fått det med seg så klart, men de var ikke klare over hvor alvorlig det var. De brydde seg vel egentlig ikke en gang, fordi de kjente henne ikke.
Læreren kastet korte blikk på meg hele timen, men jeg bare smilte litt anspent til han. Han visste det. Han skjønte alvoret i denne saken her. Antonio virket like fjern som meg hele timen, og han satt bare og tegnet kruseduller med passerer sin i en eller annen skrivebok.
••••••••••••••••••••••••••••••••••••••••••••
Vi satte oss på gresset under et tre og begynte å tygge på hver vår sandwich. Alt var stille og rolig ute, det var litt deilig egentlig, så kunne mann få tenke fritt. Og det trengte jeg nå. Det trengte vi alle nå.
"Jake, Emmy kommer hit" Antonio dultet meg litt i siden og pekte på trappen inn til skolen.
"Vi må snakke. Ok?" Hun var bestemt i stemmen, og jeg visste jeg ikke hadde noe valg.
Antonio reiste seg og forlot oss, Emmy satte seg ned ved siden av meg. Hun fiklet med et gresstrå og så ned på det. Jeg ville ikke se på henne en gang. Og i hvert fall ikke snakke med henne.
"Jeg vet at du aldri kommer til å se på meg slik du gjorde før. Og jeg vet at vi, ikke lenger er noe vi. Men Anastasia kommer til å trenge oss alle når hun våkner. Så jeg synes vi skal snakke som vanlige folk. Ok" jeg fnøs litt av den dumme originale talen hennes.
"Du tar så jævla feil. Hadde jeg vært Anastasia ville jeg aldri ha snakket med deg igjen. Og om jeg hadde vært deg ville jeg ha respektert det. Du skjønner tydeligvis ikke alvoret her, noe absolutt alle andre gjør. Så før du kommer her og forventer å bli tilgitt, synes jeg du skal tenke igjennom at Anastasia muligens kommer til å dø. Takket være deg."
"Faen ta deg Jake. Det var Monica som spredte ryktet. Ikke jeg. Monica fikk dette til å skje. Ikke jeg. Og dessuten var det Anastasia som var dum nok til å hoppe ned fra et tak med en høyde på minst ti meter, ikke noen av oss. Så det var Anastasia som fikk dette til å skje."
"Dra til hellvette da! Det skulle ha vært deg som lå der døende! Du fortjener det så jævla mye bedre enn Anastasia." Jeg reiste meg opp og begynte å gå mot bilen min på forsiden av skolen, hvor parkeringsplassen var. Emmy kunne komme med så mange unnskyldninger hun ville. Jeg kom aldri til å tilgi henne. Aldri.