PINKYSWEAR

Panikkanfall

Det var blitt lørdag kveld og Emmy var kommet til meg for å fikse meg. Beck og Becky skulle møte oss på festen. Pappa skulle kjøre oss. Han visste at vi kom til å drikke. Han visste hva som ville vente seg når vi kom hjem, jeg og Jake. Det hadde skjedd før. Jake var 18, og han hadde lov å drikke nå. Jeg hadde ikke det. Men pappa lot meg få drikke litt. Men jeg hadde ikke drukket på et år. Ikke siden festen som ødela alt.

"Anastasia. Ikke ta helt av i kveld da. Jeg vet du ikke har vært på fest på et år." Jeg bare smilte falskt til han.

"Hvorfor har du ikke festet på et år?" Emmy så rart på meg.

Pappa visste ikke at jeg ikke hadde fortalt dem det. Jeg sendte han et blikk som vår lett å lese. Ikke si noe.

"Jo altså, Anastasia har ikke hatt tid. Vi har flyttet og sånn, og da blir det ikke tid til fest." Pappas forklaring var elendig.

"Hvorfor flyttet dere egentlig?" Nå ble både jeg og pappa stille.

"Ok, skal vi dra?" Spurte Emmy for å bryte stillheten.

Pappa rasket med seg bilnøklene og ropte på Jake. Han kom småløpende ned trappen med en ciderboks i hånda. Summersby blackberry. Emmy gransket han fra topp til tå og smilte flørtende til han.

"Den der er god" sa hun og pekte på cideren. Jake nikket og blunket flørtende tilbake.

"Helt toppers."

••••••••••••••••••••••••••••••••••••••••••••

Musikken dundret høyt, og de andre så ut til å kose seg. Jeg satt helt alene på en sofa i en mørk krok hvor ingen kunne se meg. Emmy sendte meg en del blikk som om hun ba meg komme å danse. Men jeg sendte avvisende blikk tilbake. Jake hadde jeg ikke sett noe til.

"Hei kiping! Kom å dans!" En høy gutt med mørkeblondt hår sto og rakte ut en hånd foran meg.

"Ellers takk" sa jeg og ristet på hodet.

"Vil du bade da? Jeg vil ikke at du skal kjede deg på festen min." Aha. Dette var Edmunn. Han som holdt festen.

"Jeg kjeder meg ikke. Dette er bare ikke stedet jeg helst vil være akkurat nå." Han gransket meg et øyeblikk før han satte seg ned ved siden av meg.

"Og hvor vil du være akkurat nå?" Jeg tenkte meg om.

"I senga mi og spise mat imens jeg ser på Netflix." Gutten gliste.

"Herregud for en jente du er. Stå på! Vær deg selv!" Han reiste seg igjen før han danset seg videre igjennom rommet. Merkelig fyr.

••••••••••••••••••••••••••••••••••••••••••••

Det var enda flere folk her nå, og angsten krøp innover meg. Jeg måtte ut, og det nå. Jeg reiste meg opp og så etter en utgang. Der, verandadøren sto åpen. Jeg satte kursen mot min fluktvei. Folkene presset seg mot meg, og jeg rikket meg nesten ikke. Det føltes som om de gjorde det for å være slemme mot meg. Som om de likte å se meg lide.

Angsten tok helt over, og jeg brøt sammen midt på dansegulvet blandt alle de ukjente ungdommene. Et panikkanfall var på vei til å komme, og det var for sent å stanse nå. Jeg fikk ikke puste. Halsen snurpet seg sammen. Jeg ble svimmel. Kvalm. Fikk lyst til å skrike. Forvirret så jeg meg rundt.

Kroppen min ga etter og jeg satte meg ned på bakken. Jeg måtte roe meg ned. Nå klarte jeg å skrike. Og folk trakk seg unna. Noen bøyde seg ned til meg for å hjelpe, men trakk seg kjapt vekk igjen. Jeg trakk knærne godt oppunder haka og begynte å vippe frem og tilbake. Det sved i lungene. Hodet ble tyngre. Hvis jeg ikke kom meg ut snart kom jeg til å svime av.

"Få meg vekk herifra!" Skrek jeg som om jeg forventet at noen skulle bære meg på gullstol ut herifra.

"Trekk unna ok?!" En mørkhåret gutt satte seg ned foran meg.

Han tok hendene mine og så meg inn i øynene. Han smilte forsiktig til meg. Et betryggende smil. Det fikk meg til å føle meg trygg.

"Se meg inn i øynene. Ok? Pust rolig. Inn, og ut, inn og ut. Sånn ja flott." Folk rundt oss snakket lavt med dempede stemmer.

"Vi skal få deg ut herifra, ok? Men da må vi reise oss opp og gå et par meter." Han reiste seg kjapt, og dro meg opp i samme slengen.

Den ene hånden lå han rundt meg, og den andre brøytet han frem en vei med. Folk stirret på meg. Og langt inne i folkemengden kunne jeg se Jake. Da han fikk øye på meg løp han bort til meg og byttet plass med gutten som hadde hjulpet meg. Nå kom panikken igjen og jeg slet nok en gang med å puste normalt.

"Anastasia. Ro deg ned ok?" Han holdt hendene sine på kinnene mine og viste meg hvordan jeg skulle puste.

"Jeg ringer pappa." Han tok opp mobilen og tastet inn et nummer kjapt. Så kom vi oss ut fra huset så fort at jeg nesten ikke fikk det med meg.