En uke senere
Antonio
Jeg klarte ikke å konsentrere meg om hva læreren sa. Jeg stirret bare ned i boka og trommet med blyanten på kanten av pulten som var plassert foran meg. Jeg skulle gå besøke henne i dag. Jeg skulle få gå inn til henne. Hun lå i koma, så hun hørte meg ikke eller så meg ikke. Men jeg fikk se henne.
"Antonio?" Jeg så opp og la merke til at alle så på meg.
"Unnskyld, kan du gjenta spørsmålet?" Spurte jeg høflig.
"Kan du lese s.257?"
Jeg bladde om til riktig side og begynte å lese teksten, men jeg skjønte ikke egentlig hva jeg leste. Jeg bare sa ordene.
"Takk, Ellen du fortsetter" en jente som satt et par rader foran meg fortsatte og lese.
••••••••••••••••••••••••••••••••••••••••••••
Jake møtte meg i gangen, og ga meg en rask klem før vi fikk inn på rommet hvor Anastasia lå. Det var et skremmende syn. Hun så livløs ut. Jake satte seg ned i en lenestol i hjørnet av rommet.
"Hvor er faren deres?"spurte jeg og satte meg ned på en stol rett ved senga.
"Hjemme og dusjer, han kommer vel snart."
Jeg bare så på henne. Allerede etter så kort tid, var hun blitt så tynn, fordi den eneste næringen hun hadde fått var gjennom en nål i hånden. Den ene hånden var gipset, hodet var bandasjert, og den andre hånden hadde en nål i seg. En tykk dyne dekket resten av kroppen hennes. Kroppen jeg hadde holdt rundt, og klemt for en uke siden.
"Kommer hun til å klare seg?" Spurte jeg og så på Jake med tårevåte øyne.
Han heiste på skuldrene og foldet hendene. Jeg kunne se en tåre trille nedover kinnet hans. Og jeg kjente at klumpen i halsen som hadde vært der i en uke nå, vokste seg litt større. Dette var virkelig alvor. Anastasia kunne dø.
"Hei, hun er en tøff faen. Hun klarer dette." Jake gned håndbaken mot øynene og tok et dypt åndedrag.
"Jepp. Jeg vet. Vet du hva, jeg trenger frisk luft."
Han reiste seg brått og løp ut av rommet. Herregud. Stakkar fyr. Han måtte gjenoppleve hele greia på nytt. Først moren hans, og så søsteren. Jeg måtte se bort et sekund for å samle meg litt. Få tankene over på noe annet.
"Hei" i døråpningen sto Emmy. I den ene hånden hadde hun en bukett roser, og i den andre hadde hun en eske salat.
"Hei. Du bør være rask, for Jake kommer straks tilbake" hun lukket øynene og strammet kjeven.
"Her" hun rakte meg salaten og lå blomstene på det lille borde ved senga til Anastasia.
"Skulle bare si hei. Jeg skal dra snart. Hvordan har hun det?" Vi så begge med på Anastasia.
"Hun er knust, bokstavelig takt. Og de vet ikke om hun overlever." Emmy bet seg i leppa og så opp i taket.
"Jeg er så lei for det. Jeg vet jeg burde holdt kjeft, men, jeg bare.." Sakte reiste jeg meg opp og ga Emmy en klem.
"Du. Det er ikke din feil. Du dyttet henne ikke utfor det taket, ulykken var ikke din feil." Hun vred seg løs.
"Jeg fikk henne til å hoppe. Hadde det ikke vært for meg, ville vi ikke vært her nå!" Før jeg rakk å si noe hadde hun løpt ut fra rommet igjen.