Drømmen om Færøyene

En far

Verre ble det når han fikk vite at faren hadde stanset henne på gaten. Noe han konfronterte henne med når hun kom inn døren fra jobb.

Karen hadde blitt satt ut av møte, og hun hadde gått igjennom det gang på gang. Håpet om at han ennå ikke hadde fått vite det kunne hun bare glemme. Hun hadde ingen anelse om hvordan hun skulle legge det fram for ham. Igjen så hun for seg møtet samme ettermiddag. Det var en herjet mann som hadde stoppet henne, og hun kunne se for seg Aiden som gammel mann i farens herjede ansikt. Mannen hadde ikke sakt så mye, bare spurt om to ting. "Er han snill med deg?" Hun hadde bare nikket og sett på hånden som holdt henne igjen. "Er du glad i ham?" Da hadde hun møtt blikket hans uten den minste antydning til tvil. "Jeg elsker Aiden." Da hadde han bare klemt henne litt i armen før han hadde gått videre. Hun gjenfortalte møtet så godt hun kunne, men Aiden så skeptisk på henne, med hardt sammenknepne lepper. Men plutselig myknet ansiktet opp i et smil. Som om han akkurat først nå hadde fått vite at hun elsket ham.

-Du mener det virkelig.

En ny følelse vokste i brystet hans, en følelsen av at han var sterk nok til å møte både fortiden og fremtiden. Som mange ganger tidligere følte hun at han trengte en fysisk bekreftelse.

Senere sto han utenfor et litt slitent gult hus som lå litt øde til. Mats hadde gitt ham adressen etter mye om og men. Allerede før han kom ut av bilen sto faren i døren. Karens beskrivelse av ham stemte meget godt med den eldre mannen foran ham. Det var lite igjen av den store farlige mannen som han hadde vært så redd for i barndommen. Det var Aiden selv som nå var det uttrykte bildet av det Bryn en gang hadde vært.

Faren bare nikket og gikk inn i huset som var sparsomt møblert.

-Hva bringer deg hit sønn. Blikket flakket litt, før han helte opp kaffe i to kopper.

Aiden bet i seg det kalde svaret han hadde på tungen, og det tok en god stund før han svarte.

-Du møtte Karen her om dagen, hva er det du vil?

-Fin jente det der. Jeg vet at det er altfor sent å få gjort opp mellom oss. Forsiktig satte han koppen foran Aiden. Du har gjort det bra på tross av alt faenskapet jeg har gjort.

-Hva vet du om det, sa Aiden sakte.

Faren trakk på smilebåndet, og ristet på hodet.

-Nei, jeg vet nok lite om deg, det må jeg tilstå. Men klarer du å holde på den jenta sier det ganske mye om hvem du har blitt. For selv om hun er tillitsfull, virker hun som om hun vet hva hun vil.

Aiden så forskende på faren. Var det denne mannen han hadde blitt uten Karen? Livet hadde fart ganske hardt med dem begge, men tilfeldighetene hadde loset ham inn på en litt annen vei. Nei, det hadde allerede skjedd før Karen, men det var henne som hadde fått ham til å se det positive ved seg selv. På en måte hadde faren rett, for hvis han ikke kunne holde på henne ville alt rase. Bare tanken på de gangene han allerede nesten hadde klart å skyve henne fra seg, gjorde ham livredd. Men den kunnskapen var han fremdeles redd for at hun skulle få vite rekkevidden av.

-Ja, hun har tydeligvis en viss innvirkning på oss McKinlyer. Han så ned i kaffekoppen, og tenkte på at både ham selv, Mats, og tydeligvis faren var sjarmert av henne.

-Hun sa du var snill med henne, men dere må ha gått mange runder før du la tilside fortiden vil jeg anta?

Aiden nikket litt dystert, og rettet blikket igjen mot faren ansikt. Det var ikke annet å spore enn ekte beklagelse. Han reiste seg for å gå, og på veien ut snudde han seg.

-Skader du henne på noen måte kommer jeg til å knekke hvert bein i kroppen din. Husk det! Så lukket han døren etter seg.

Da han kom frem til seg selv ble han sittende i bilen en god stund før Karen kom ut. Bare at hun sto der i døråpningen og ventet på ham fikk en varme til å spre seg i brystet. Hun møtte ham med å legge hodet mot brystet hans.

-Mats ringte meg og fortalte at du skulle snakke med faren deres.

Aiden vippet haken hennes opp mot seg og så henne lenge inn i øynene.

-Du har til og med klart å sjarmere den fyren. Skarpe spisse tenner kom tilsyne i det han trakk på smilebåndet.

Karen skakket litt på på hodet, mens han kjente de myke hendene hennes stryke over ansiktet hans. For første gang klarte han å slappe av som om det var først nå han forsto hvorfor hun gjorde akkurat dette. Hun inprentet seg hver linje og hvert trekk i ansiktet hans. Og det skulle hun få lov til, tenkte han. Så lenge hun beskyttet det usikkere hjertet hans.