Drømmen om Færøyene

Et merklig vennskap

Det føltes befriende å kjenne vinden ta tak i hele kroppen, liksom feie bort restene av flyturen. Hun trakk pusten dypt, og fulgte de andre deltagerne på en guidet tur på øya. Det hadde definitivt vært dårlig vær da det lille flyet fra København  hadde gått inn for landing i Torshavn. Karen hadde følte at flymaten lå som en hoppende ball i magen, og hadde lurt på om det ikke hadde vært en bedre ide å ta båt hjem i stedet. Det finnes lite som kan måle seg med å lande trygt på bakken etter en slik tur.

Blikket hennes trakk opp mot en høyde for venstre av seg, og kunne banne på at hun hadde sett en skikkelse der oppe. Fantasi hadde hun godt med, og så ofte ting som lurte i øyekroken. Men når hun så riktig godt etter var det ingen ting der. Ingen andre deltakerne på turen virket som de hadde sett noe uvanelig, hun lukket øynene, så var det bare innbilning. Blikket hennes sveipet igjen høyden, og hun skvatt for der stod det virkelig en skikkelse. Det var en mann kledd i mørke klær, og det var liksom noe truende over ham  

- Hva synes du om Færøyene? Den unge guiden fulgte blikket hennes, og det stoppet ved den sortkledde mannen der oppe. Ikke bry deg om han, jeg tror ikke at han liker turister men har aldri plaget noen. Avstanden var for lang til å kunne se noen detaljer, men hun var allikevel sikker på at hun kunne kjenne ham igjen hvis hun så ham i bygda. Den holdningen var ikke til å ta feil av, som om personen der oppe hadde vært der bestandig, og det var de som var på privat grunn.

- Det er herlig her, får en pause fra stress og mas. Hun smilte til den blåøyde mannen alltid med et smil i ermet.

Blikket hennes trakk igjen oppover mot høyden han hadde forsvunnet igjen. Det var en lettelse at alle andre også så det samme som henne. Når hun hadde vært yngre så hadde hun ofte sett ting andre ikke fikk med seg. Det hadde først og fremst vært skremmende å ikke være som andre. Som barn hadde det vært en naturlig del av verden, og ingen så noe spesielt i historiene som kom fra et barns munn. I løpet av ungdomstida hadde hun lært å tie. Hun var et av disse menneskene som kunne komme inn i et rom å oppfatte stemninger og følelser uten at noen hadde sakt noe. Det var mange år hun hadde brukt på å skjule denne sansen som hun kalte det. Igjen gled blikket opp mot klippen, og grøsset, ikke av redsel for skapningen som hadde stått der oppe. Men det var som om noen hadde spilt på en tone på livets streng. Hun ristet på hodet av seg selv og prøvde å konsentrere seg om det guiden hadde å formidle.

Karen var egentlig ikke et friluftsmenneske, men hadde etterhvert funnet ut at det var verdt ekstra forbruk av kalorier. Det var en natur som ikke kunne sammenliknes med noe Karen hadde sett før. Derfor begynte hun faktisk å ta en tur hver dag etter frokost nesten uansett vær. Det var ofte grupper med turister på dette stedet hun gikk til, men de kom om ettermiddagen fordi dette var plassen turene endte. Det var på en av disse turene hun igjen fikk den merkelige fornemmelsen av å bli iakttatt. Og helt riktig der oppe stod en skikkelse, men den virket ikke så truende denne gangen. Like plutselig som han var kommet så var han borte igjen. Et mysterium var noe som var vanskelig å holde Karen borte fra.

På kvelden bestemte hun seg for å ta turen ned på puben som var overraskende koselig. En av gjestene viste seg også å være fra Norge, og hadde bodd her i mange år. Tone introduserte henne for en gruppe som satt innerst i lokale. Alle arbeidet med turister som det kom mange av i sommer månedene. Dette var en liten bygd som ble tredoblet på denne årstiden. En gruppe turister kom inn senere på kvelden i party humør som tidlig endte i litt bråk og beskjed om å komme tilbake en annen dag. Raskt etterpå gikk Karen av gårde for det hadde vært en lang dag.

Da Karen var på vei hjem, fikk hun denne følelsen igjen. Hun lette med øynene i skyggene som det var mange av i den lyse sommerkvelden. Det var en bevegelse, og redselen krøp opp langs ryggraden. Det viste seg å være en av mennene som hadde sneket seg ut antagelig for å unngå barvertens oppmerksomhet. Mannen kom gående med et litt for bredt glis. Noe som fikk Karen til å se rundt seg etter noen andre som var på vei i samme retning. Uheldigvis var sommerhuset hun leide i et litt skjermet område beskyttet mot vind og vær, noe som medførte at hun var alene. Plutselig snudde mannen og forsvant i terrenget. Myke skritt hørtes i grusen bak henne, og hun kunne ikke dempe en liten lyd av overraskelse. Usikkerheten ble enda større da hun skjønte hvorfor fyren hadde stukket av. Den høye selvsikre skikkelsen var ikke til å ta feil av. Denne var den samme som hadde stått på høyden når hun hadde tatt morgenturen sin.