Merket for Livet II

Kapittel 28

*Amor*

Å se på Adelynn gjør vondt. Hun er så nydelig. Så forbanna vakker at det smerter. Hun blender meg med skjønnheten sin. Med skjørheten sin. Jeg har savnet henne noe helt grusomt.

Hun sender meg usikre blikk nå og da, men forsøker ellers å skjule nervøsiteten sin. Det gjør meg merkelig selvbevisst. Jeg vet at vi har en lang vei å gå. Alt jeg har gjort mot henne... tårene svir i øynene på meg bare av å tenke på det.

Jeg har forsøkt å forklare det for henne. Jeg har forsøkt å beklage, men Adelynn vil ikke høre snakk om unnskyldninger. Blikket hennes svartner og hun vender meg ryggen, lukker ørene for det. Hun vifter meg av som om det jeg gjorde ikke gjør noe. Men jeg kjenner henne nå. Jeg har gjort henne vondt, jeg har ødelagt henne på mer enn en måte. Det finnes ingen unnskyldning i havet som kan gjøre det godt igjen.

Jeg fortjener ingen tilgivelse. Jeg ble det monsteret jeg alltid har fryktet. Det monsteret jeg i så mange år har klart å holde i sjakk.

Trodde jeg.

Han har alltid vært der i bakgrunnen som en lav summing. Statisk støy på en måte. En ekkel, kald følelse. Den som har gitt meg vann i munnen. Men Rex har klart å holde ham tilbake. Jeg har klart det selv om det har kostet.

- Er du sulten? spør jeg og kikker bort på Adelynn igjen.

Hun kaster et blikk på meg før hun vender blikket mot datteren vår. Jeg blir varm inni meg av synet av de to. Adelynn har barnet på fanget. Hun holder rundt den lille kroppen og legger henne inntil brystet sitt, klapper henne på ryggen og smiler. Et smil bare en mor kan gi barnet sitt. Ungen er nydelig. En perfekt liten kopi av sin mor. Hun har mine øyne og hår, men alle trekkene i ansiktet tilhører Adelynn.

Min arving. Min førstefødte. Vahlar-flokken sin neste alfa.

- Næh, jeg spiste en banan for ikke så lenge siden. Svarer hun og sender meg et flyktig smil. Hjertet hamrer hardt i brystet hennes. Det raser av sted. Lyden av det trommer i ørene mine og gir meg en svie i magen.

- Jeg lager litt vaffel. mumler jeg fram og snur meg mot kjøkkenskapet. Henter frem de ingrediensene jeg trenger og setter i gang.

- Skal du begynne med maset om mat igjen?

- Kanskje. Kanskje ikke.

- Jeg har savnet det.

Av lyden av de ordene, snur jeg meg. Adelynn har plassert datteren vår i en barnestol og står framoverlent over kjøkkenøya og studerer meg. De kakaofargede øynene hennes glir over kroppen min. Det er som om hun vurderer meg på nytt. Varmen sprenger i brystet av det.

De siste dagene har vi gått om hverandre og ingen av oss har egentlig visst hva vi skal gjøre eller si rundt den andre. Det har vært en pine. Jeg kan ikke ta tilbake alt jeg har sagt og gjort mot Adelynn og hun kan ikke bare glemme det, jeg vil ikke la henne gjøre det. Tilgivelse er ikke noe jeg søker. Jeg vil bare gjøre det godt igjen. Jeg vil... nei, jeg trenger å gjøre meg fortjent til hengivenheten hennes igjen.

Jeg har fått holde Aria mange ganger. Det går ikke an å beskrive den følelsen. Mitt barn. Mitt eget kjøtt og blod i et lite varmt, bevegelig og smilende troll. Hun har så mye av meg i seg. Jeg kan allerede se temperamentet som bor i henne, jeg kan se tendensen av dominansen som stråler av henne når hun blir høyrød av sinne selv om det bare er en gang jeg har sett det. Jeg kan kjenne Valar i hver eneste lille celle kroppen på barnet. Jeg vet ikke om jeg skal være stolt eller bekymret av det. Jeg er ikke den eneste som vil kunne føle det på kroppen.

Jeg håper hun ikke har noe monster i seg. Jeg håper hun har en overvekt av Adelynn i seg der og ikke er i besittelse av en dominerende, kaldblodig ulv, slik som meg.