«Reis deg opp, så jeg endelig kan si deg hva vi skal gjør» Jason dyttet svakt på foten min og jeg knep igjen øynene mine før jeg reiste meg opp på bena igjen med den samme dunkende smerten i magen og kinnbenet mitt. Jason nikket til Jim og han lente seg bort fra vogna før han forsvant bak den. «Vi skal spille en morsom lek» Jason flytta blikket sitt på meg igjen og smilte lurt og jeg tørket forsiktig bort de altfor mange tårene mine som hadde rent ned, slik at jeg kunne se hva som skjedde og hva som skulle skje. Jim kom tilbake med et lite stålbord i hendene sine og satte det hardt ned i bakken mellom meg om Jason. Jeg rygget unna litt og så forvirret og redd på Jason. Han trakk plutselig ut to pistoler fra baklommene sine og jeg fikk et skrekk anfall og skulle til å snu meg for å løpe bort. «A-a-a» Jason stoppet meg og så på meg med et 'Det-er-ikke-lurt-av-deg-å-løpe-nå' blikk mens han plutselig startet å dele pistolene fra hverandre med èn hånd hver, kastet de ned på bordet og foldet armene sine over brystet sitt mens han så på meg og reaksjonen min. Jeg bet meg i leppa og fikk tårer i øynene igjen. «Dette er spillet - så det er lurt av deg å høre godt etter babe. Klarer du å bygge opp igjen pistolen fortere enn meg - redder du èn av vennene dine, hvis ikke...tja, Game Over» Han nikket mot treet igjen og jeg snudde meg forsiktig rundt og ignorerte bestevennene mine som hang ned fra treet og la blikket mitt på broren til Jason som sto oppå treet inntil stammen med en øks i hånden. Vent nå litt! Kommer han til å hogge av tauet hvis jeg taper over Jason?! Pulsen min økte og jeg snudde meg skjelven rundt igjen og stirra ned på de alt for mange delene jeg skulle bygge sammen igjen. «Det er vell ikke et problem for deg som er så heldig og har en far som er purk, eller?» Jason satte på nok et lite lekent smil til meg.
Jeg fikk så innmari lyst til å tråkke alle de drittsekkene her i trynet, men var alt for pinglete. Jeg så ned på hendene mine. Selvom pappa var en politibetjent så lot han meg aldri røre et våpen, og iallefall ikke lære meg hvordan mann setter sammen et. Jeg ristet svakt på hodet og tårene trillet ned det hele og det skada kinnet mitt før de datt veien ned og landet på den harde, steinete bakken. Akkurat sånn som Kate, Ethan, Nick og Jordan kom til å ende. Slik de kom til å ende livet sitt. «Det hjelper ikke spesielt mye hvis du gråter babydoll, det fucker bare opp synet ditt» Jeg snufset og så forsiktig opp på Jason, men bare enda flere tårer kom da jeg så inn i de fine øynene hans. Hvorfor kan de ikke bare la oss gå? Er det ingen andre som kjører på denne Highway'en? - sikkert ikke, noe sier meg at dette ikke er Jason og gjengen's første spill. Jason himlet med øynene sine og så ut til å miste tålmodigheten sin. «Vær så snill, la oss gå» hulket jeg. Jeg ville ikke gjøre dette. Jeg ville ikke røre et jævla våpen - det var en grunn til at pappa ikke lot meg ta på et, de er livsfarlige saker. «Nei vi kan nok ikke det, du er valgt til å spille og da blir du her til spillet er slutt også, ellers torturerer vi vennene dine til den dobbelte smerten de kommer til å få hvis du ikke vinner - uansett så er den ene tingen værre enn den andre, men bare hør på oss så skal alt gå fint» Jeg ristet på hodet i det han snakket. Alt kom ikke til å gå fint, alt kom til å havne rett i helvete bare. «Skyler» Jeg snudde meg brått rundt igjen og så bort på treet. Jeg tørket vekk tårene mine og gikk litt nærmere, overraskende nok så var det ingen som stoppet meg. «Skyler» Det var Kate's slappe stemme som lokket på meg. Jeg stoppet opp litt under hun og så opp med hånden foran munnen. Hun hadde blod på den ene armen, toppen hennes var revet i stykker, den venstre skoen hennes var borte, munnen hennes var hoven med blod rundt, øynene hennes var halv lukket og hun var helt lilla og rød i ansiktet etter å ha hengt halv opp ned så lenge som hun hadde. «Du kan klare det» fikk hun presset fram imens det rant noe spytt samlet med blod ut av munnen hennes.
Jeg snufset og så opp på hun med et trist ansikt. «Jeg er så himla lei meg Kate, jeg skal ikke gi opp, det lover jeg deg!» Hun smilte smått til meg og det knuste hjertet mitt bare enda mer. Hvorfor var det meg, akkurat MEG de måtte plukke for å gjøre dette fæle spillet?! Jeg burde hengt i treet, halvdød. Jeg sveipet blikket mitt fort over de andre guttene som hang ved siden av henne og det var ikke et særlig koselig blikk det heller - og broren til Jason gidde meg ikke akkurat det varmeste blikket han heller. «Jeg skal klare det! De skal ikke få komme unna med dette» var det siste jeg ropte før jeg snudde meg og gikk med bestemte skritt mot Jason og de. Jeg satte hendene hardt ned på bordet så det smalt litt og stirret stygt opp på Jason. «Okei, la oss starte dette jævla spillet en gang for alle» knurra jeg og la trykk på 'jævla'. Jason gliste, med tegn på at han likte at ofrene demmes ble sinte og skulle gi alt for å redde folkene sine selv. «Tre» Jeg bet meg i tunga idet Joe begynte å telle ned. «To» Jason tok opp hendene og begynte å bevege fingrene sine fram og tilbake med tegn på at han tok alt rolig, mens jeg derimot hadde startet å skjelve igjen. «En - Go!» Jason tok hendene sine rundt en pistol del fortere en lynet og jeg var like etter han. Hva faen er alt dette? Skal den inn der? Eller der kanskje? Hva trenger mann denne fjøra til? En av de kommer til å dø hvis jeg ikke får det til. 'Du kan klare det'. Alt for mange tanker, samt Kate's sårlige stemme gikk igjennom hodet mitt og jeg prøvde så godt jeg kunne for å konsentrere meg idet jeg stresset med å feste ting på riktig plass. Jeg kunne ikke herme etter Jason, for han gjorde det så fort at jeg nesten ble svimmel. Etter litt så det nesten ut som jeg hadde fått til selve hoveddelen, så jeg manglet bare den greia som skulle dyttes under og de tre patronene. Jeg hørte plutselig et klikk og så fort opp mot Jason der han sto å pekte pistolen, helt perfekt sammensatt mot meg.
Jeg så tomt ned på den fortsatt usattsammede pistolen jeg holdt i hånda mens tårene begynte å renne igjen. Jeg tapte. Jim og Joe lo av meg. «Ikke så tøff i trynet nå likevel, huh? Forresten - du trenger den fjøra for å få kraften til å skyte ut kula, dumma» smilte han frekt og nikket mot fjæra jeg ikke hadde klart å plassert noen steder. Jeg himlet med øynene. Alt vitende, selvgode dritt. Han tok opp hånden sin og viften kort med den..., som et signal. Ånei. Jeg kastet fra meg pistolen jeg holdt i hånda og snudde meg før jeg løp alt jeg hadde mot treet. «Adios!» ropte Alex som nå sto rett ovenfor Jordan med øksa hevet. «NEIII - IKKE!» skrek jeg for full hals idet han svingte til fart og hogget øksa rett over tauet Jordan var festet i. «Æhh!» Jordan skrek imens han falt ned mot bakken med en enorm fart. Jeg var kunn fire meter unna idet han plutselig smalt ned i bakken med et stort smertes stønn. Jeg kastet meg ned ved siden av han og ristet hardt i den slappe kroppen hans. «JORDAN! JORDAN VÅKN OPP, VÆR SÅ SNILL!» skrek jeg ut mens stemmen min sprakk på grunn av all gråtingen min.
Nei - dette kunne ikke være sant. Alt var bare et forferdelig mareritt som jeg snart kom til å våkne opp av. «Jordan, våkn opp!» Han hadde blod over hele den siden av fjeset hans som traff bakken. «Nei, dette er ikke sant» hulket jeg imens jeg tviholdt ham og begynte å miste troen på at han lenger var i livet. Øynene hans var lukket igjen, og jeg var ganske sikker på at fallet enten knuste brystkassa hans så lungene ble most sånn at han ikke fikk puste, eller hodeskallen hans som ble knust av alle steinene han landet alt for hardt på. Jeg hulket og slukte inn all luft jeg kunne få med munnen min, fordi nesen min var helt tett og ville absolutt ikke samarbeide. Jeg hadde tatt på en død kropp - min bestevenn's døde kropp.
