Moderjord's hevn

En ukjent veldkjent

Farah tråkket hardere og hardere imens smerten i melkesyren rev henne i beina. Fortere og fortere, seilet hun ned bakken og passerte den lokale matbutikken, idrettshuset og biblioteket. Da hun var kommet til Barsåttveien nede i gata, bremset hun raskt og voldsomt. Grusen spratt til alle kanter og hjulene lagde store, svarte striper på veien. Hikstende av luft hoppet hun av sykkelen og gjemte den i noen busker. En inngrodd sti førte rett inn i skogen over en ned-tagget bro. Et par vann dammer om høsten var de eneste veskene som hadde rørt den bakken under siden 1997. Farah var godt kjent i den delen av skogen men hun hatet og gå på stien. Tomme øl flasker, hundeposer som hang i trærne, snus bokser og annet menneskelig avfall lå strødd rundt stien. Det var ikke annerledes denne gangen heller. Igjen boblet og kokte det i bevisstheten til Farah. Hvorfor skal jeg alltid være så sur? Det spørsmålet stilte hun seg selv ofte, oftere og oftere for tiden. Hormoner, hadde hun svart seg selv, hun visste innerst inne at det var løgn. Fortvilet sparket hun til en snusboks og snusen drysset ned på skogbunnen. En hard klump i mellomgulvet raste ned på henne som steiner og med verden mørkeste sin, gikk hun på huk og plukket opp de små, gråhvite putene. Så stappet hun boksen i lomma, den skal ikke ligge på skogbunnen og flyte. Farah begynte å nynne igjen. Doing laundry, weird inside. Den hadde ikke tekst, bare melodi. Det var derfor hun likte den så godt. Nynnende fortsatte hun innover i skogen. Hun hoppet lett fra stein til stein på en liten bekk, klatret over steiner og balanserte over en diger stein. Hun ble vekket av tankene sine, noe var galt. Hun kjente det med hele kroppen. Med stigene puls, snudde hun på hælene og så seg rundt. Ingen lyder, ingen folk, ingenting. Blikket hennes falt på et tre. Der var det, problemet. Knekte kvister. Hun gikk bort til treet og kjærtegnet det rolig. Det rislet i kroppen. Farah snudde og gikk tilbake. Hun følte seg alltid bedere etter å ha gått i skogen, særlig når hun gikk inn dypere. Farah trasket nedover stien med hendene begravet dypt ned i lommene. Over glatte steiner, knudrete røtter og over broa. Hun var på vei mot busken der sykkelen lå da hun hørte noen rope navnet hennes. Hun snudde seg halvveis med hendene ned i busken og kikket bortover veien. Tre personer, en som veivet med den ene hånden febrilsk og den andre i hånden til gutten på siden som smilte mykt. Farah måtte smile. Trond og Eva, bestevennene hennes, skolens power couple. Eva var en grei, søt og morsom jente, men ingen grense når det kommer til humør. Er hun glad stiller hun dem opp og gir dem mange klemmer i tur og orden, er hun sint blir hun så forbanna at man ikke skulle tro, da kan hun nesten måle seg med raseriet til Farah. Da er det fint at Trond er der med sitt rolige vesen og myke smil. Ingen andre har kontroll på Eva som Trond. Farah, Eva og Trond hadde vært en trio helt siden Eva og Farah begynte i den nye klassen samtidig i fjerdeklasse. Umiddelbart knyttet de ubrytelige bånd. Trond var utstøtt, er virkelig high school nerd, men Eva beundret han. Følelsene var tydeligvis gjensidige, etter tre uker var de offisielle og har vært sammen siden. Selv da Trond ble ganske kjekk og alle nesten kastet seg over han holdt han ved Eva og ville nok gjøre det for resten av livet. Trond og Eva var alltid der for Farah og hverandre. Sterkere vennskap skal man se lenge etter. Da de kom nærmere, trålet blikket til Farah over på den spinkle skikkelsen på siden av Eva. Hun måpte. Kort blondt hår som rakk henne til haken, de altfor velkjente, gnistrende lilla øyne. Myke, fyldige lepper. Jenta fra drømmen. Farah møtte øynene til drømmejenta. Først så hun rart på henne, men så, et flimmer av gjenkjennelse, en felles forskrekkelse. «Men..» stotret jenta og tok noen skrik bakover. Eva og Trond la ikke merke til det og Eva sa med et glis,«Dette er Marlen, det er hun nye som skal begynne i klassen vet du!». Jo, Farah husket det. Lærerinnen hadde sagt for fire dager siden at en ny jente skulle begynne i klassen, men Farah hadde aldri trodd at det skulle være drømmejenta, en hallusinasjon, hennes hallusinasjon!
«Farah?»
«Hm, Hva?» Farah så på Eva som stirret tilbake. «Kjenner dere hverandre?» spurte Trond, henvendt til både Farah og drømmejenta. «Nei, neida, ikke egentlig.» mumlet Farah fraværende med blikket fortsatt på jenta. Eva klappet med hendene foran ansiktet til Farah som skvatt ut av transen.
«Hallo? Hva skjer med dere?» Eva la hendene i kors over brystet. Drømmejenta kom først til fornuft og stakk ut hånda mot Farah. En forferdelig tynn hånd. «Marlen.» mumlet hun kjapt. «Farah..» svarte Farah litt nølende og tok hånden i sin. Hun kjente knoklene gjennom huden til jenta, nei Marlen. Marlen, hun smakte på navnet. Marlen. Marlen trakk til seg hånden og så ned i bakken. «Kanskje vi burde dra videre, vi skal følge Marlen hjem siden hun ikke er så kjent her.» sa Trond og la en arm rundt Eva. Eva hadde et tøysete glimt i øyet men fulgte villig med Trond og la armen hennes rundt ryggen hans. Marlen fulgte kjapt etter og Farah hastet bort til busken og hentet frem sykkelen. Eva og Trond bablet med hverandre og de to andre, som ikke sa så mye selv men nikket og lo når de sa noe. Farah tråkket sakte på sykkelen sin ved siden av Eva og Trond som gikk i midten. Hun holdt lett på bremsen så hun ikke skulle sykle fra dem og brukte tiden på å studere Marlen fra sidesynet. Det var helt sykt, tenk at hun var ekte. Med unntak av at hun så mye tynnere og uthulet ut, var det den samme personen. Farah fikk en klump i halsen, det måtte bety at de også ville komme til den skogen...hun grøsset. Farah prøvde å hente fram drømmen som hun nesten hadde glemt. Tok jenta i drømmen, studerte detaljene. Nei, håret til Marlen var lit lenger i drømmen, da kunne det ikke skje på en stund iallfall. Håret hennes er nok nyklipt, sikkert for å imponere gutta i klassen, tenkte Farah bittert. Tanken på det gjorde henne merkelig irritert og, nei, lei seg? Hun måtte nesten snøfte, selvsagt var hun ikke sjalu! Ærlig talt.
...
Gruppen kom til enden av Barsåttveien, der skilte de lag. Farah begynte på bakken hjem forbi biblioteket og de andre skulle lenger til venstre, Lønne-gården borettslag. Der bodde Eva og tydeligvis Marlen nå. Farah snudde seg og vinket til dem og fikk de vanlige hilsenene fra Eva og Trond, men hjertet hoppet da Marlen nølende vinket til bake. Hjertet dunket, hard. Farah smilte med den ene munnviken og Marlen smilte usikkert tilbake. Så, tråkket Farah bakken fortere enn hun noen gang hadde gjort med fornyet håp i hjertet.