Moderjord's hevn

Uventet besøk

Farah brøt ikke øyenkontakten med en forferdelige kvinnen. En ekkel følelse av at de var alene i rommet fikk henne til å se på pappa. Han satt med nesa i en gammel avis, som han vanligvis pleide å gjøre på morgenen. Hadde han ikke sett henne? Farah dyttet litt til han i skulderen, og gispet da hånden hennes gikk rett igjennom det mørkeblå stoffet. Kvinnen begynte å fnise. Farah stirret i sjokk da faren bryskt la ned avisen og så rett på kvinnen uten engang å se henne. Han tok bollen vekk fra Fabian som sølte voldsomt med cornflakesen sin. «Han, k-kan ikke se meg?» stammet hun lett og så tilbake på kvinnen i bestyrtelse. «Nei, kjære Farah.» svarte kvinnen rolig og reiste seg. Hun gikk rett bort til Fabian og stakk en pekefinger i øyet hans, som gled rett igjennom som luft. «Ingen kan se deg, eller meg,» de så rare men vakre øynene nesten gjennomboret Farah. Lamslått, forferdet og med et filbakefallende raseri som raskt bygget seg opp igjen, satte Farah hendene verdig på hoftene og kastet det hofte-lange, kull svarte håret til siden. På tampen av rasende åpnet hun munnen, «Hva i helvetes navn skjer her!? Hvem er du, og hvorfor har du gjort meg- oss, usynlige!?».
«Du er ikke usynlig, Farah.»
«Hvordan vet du hva jeg heter!?»
«Ro deg nå ned, kjære deg, det er ikke rart din mor er så utslitt.» Farah raste, «Hva skal det bety!? Spionerer du på oss, eller er du en slags, voodoo heks? Hvorfor kan ikke familien min se meg?!». Heksa så bebreidende på henne. Farah trakk pusten. Hun forsto såpass at damen ikke ville fortelle noe om hun ikke slappet av. Hun trakk pusten dypt inn og lukket øynene. «Beklager for at jeg skrek på deg.»
Damen smilte nesten umerkelig og satte seg ned i stolen igjen. «Du er ikke usynlig,» begynte damen rolig. Farah dumpet ned i stolen ovenfor henne med Fabian ved siden av seg. «Du kan si det slik at du er i en midt-tilstand, verken våken eller i drømme,» Farah så uforstående på kvinnen.
«Ok? Men, hvorfor?»
«Fordi,» stemmen hennes ble plutselig hard og kald, hun sank sammen og virket enda eldre, om det var mulig. Overrasket fulgte Farah med uten engang å blunke. «Jeg er her for å advare deg, og for å overrekke deg en oppgave som skal redde hele verden. Alle krisene, brannene, de er ikke tilfeldige, hun bruker dere, bruker dere til å ødelegge skaperverket! Dere må stoppe henne, før planen hennes lykkes!» Damen var helt sunket sammen nå, «Din oppgave blir å føre den rette arvingen til tronen. Du skal være der, ved dens side og slåss for Tellus sammen med den store Gaia. Men, pass deg for å bli for glad i arvingen, husk på dette, menneske barn.» Kvinnen trakk pusten dypt og panisk. Farah var målløs. Tellus? Gaia? Føre den rette, arvingen? Beskytte skaperverket? De ukjente ordene sirkulerte rundt i hodet, Tellus? Gaia? Arving?
Farah smilte. Heksa så uforstående på henne. «Ok, ja greit,» fniste Farah.
«Hva? Hva skal dette bety?»
«Nei men, selvsagt! Selvsagt skal jeg, uh, føre arvingen til denne, tronen. Ja ja, jo visst.» Farah eksploderte nesten med innestengt latter. Kvinnen så først rart på henne, så reiste hun seg bryskt og stirret på den lattermilde jenta. «Så du tror dette er en vits, menneske?» freste hun gjennom sammenbitte tenner. Da nikker Farah med hånden for munnen. «Dette er ingen vits menneske! Du har blitt pekt ut til et livsfarlig oppdrag, du skal være med på å løse gåten i krigen mellom Gaia og-»
«Hvem er denne "Gaia", og hvilken arving skal jeg liksom-» Farah avbrøt seg selv med en hysterisk latter og bøyde seg fram over bordet, hikstende. Damen stirret på henne gjennom sammenknepne øyne, «Å bare vent du, bare vent til du forstår.»
«Kan, kan du ikke få en annen til å gjøre det?» hikstet Farah med sarkasme i stemmen. «Det er din skjebne! Vi kan ikke bytte deg ut, du må fullføre oppdraget!» hylte kvinnen i en viss panikk. Etter mange sekunder, roet Farah deg såpass at hun kunne se damen inn i øynene. Hun ble plutselig veldig kald og hard i stemmen,«Bullshit,» spyttet hun og reiste seg. «Du bør sende meg tilbake til virkeligheten nå, hvis du vet hva som er best for deg.». Kvinnen sukket, «Greit, greit menneske. Men, dette vill du huske i det mest skjebnesvangre øyeblikk.» så løftet hun den ekle armen og strøk tommelen mot pannen til Farah til høylytte protester.

Farah kjente et stikk i bakhodet og spratt opp av sengen. Rystet, løp hun ned trappen og stirret etter damen. Pappa og Fabian stirret på henne da hun kom farende ned trappen helt rødsprengt i ansiktet. «Men, Farah? Hva har skjedd?» spurte pappa bekymret. Farah så seg kjapt rundt i rommet, gikk inn i stua og løp ut i gangen. Ikke noe tegn til damen. Hun kom tilbake og snudde seg fraværende tilbake mot trappa. «Ingenting pappa,» mumlet hun og begynte å slepe seg opp trappen igjen. «Farah?»
«Jeg skal bare,» så stengte hun føre til rommet sitt.

Farah satte seg ned i senga igjen, hva skjedde egentlig? I midt-tilstanden hadde hun vært betydelig mer rolig. Hva salgs oppgave? Med stigene panikk dro hun seg i håret. Er jeg gal? Mistet forstanden helt? Tankene sirkulerte i hodet hennes i mens hun rastløst trasket fram og tilbake på gulvet. Hun måtte gjøre noe. Huske det i den mest skjebnesvangre tiden? Hva skulle det nå bety? Hun ristet bestemt på hodet. Det var bare en drøm. Det var ikke første gangen hjernen hennes hadde skapt det rareste scenario og latt henne bli igjen med firetusentrehundreogsøttini spørsmål. Hun var på en syk måte litt stolt av det, av fantasien hennes. Med et nytt, beroliget sinn og med vissheten om at hun ville glemme det snart, plukket Farah kjapt opp noen jeans opp hva gulvet og dro dem på seg. Plutselig full av energi raste hun ut døra og forbi pappa som var på vei opp trappa. «Hvor er det du styrter hen?» ropte han etter henne. «Ut!» ropte hun tilbake imens hun dro på seg skoene. Jakka slengte hun over skulderen også braste hun ut og plukket opp sykkelen.