Moderjord's hevn

Sanheten bak drømmer

Brannen tøylet seg rundt trærne og lagde store sår i stammen. Kveilet seg rundt, spiste opp skogen uten å nøle. Farah løp alt hun kunne. Hun må vekk, vekk! Flammene jaget henne på stien. Føttene gjorde vondt, hvor er skoene mine?
Hun passerte svartbrent skogbunn, røyken svidde i øynene. Heten i ryggen kom nærmere, nærmere.
Farah!
Farah snudde seg brått mot siden, fulgte stemmen. En jente løp et per meter unna. Det sotete, ganske pene ansiktet var fordreid i redsel. Stemmen hennes bar ekko gjennom skogen i en rar, drømmende, tone. Beina gikk som stempler og rev opp torv fra skog bunnen og det korte, blonde håret flagret. Kom hit! Hylte Farah. Stemmen hennes var også rar og tåke-aktig. De styrte mot hverandre, løp in i en omfavnelse. Jenta sitt fjes kom nærmere og nærmere. Farah kunne se ansiktet tydeligere nå. Gnistrende lilla, mandelformede øyne møtte hennes brune. Hun strakte ut hånda, Farah grep tak i den. Flammene eksploderte.
De ble kastet ut i lufta. Grepet slapp, nei, NEI!
Jenta suste bort fra Farah. Desperat veivet hun med armene! Nei! NEI NEI!
Hun falt, falt nedover mot bakken.

«NEI!» gispet Farah og slo opp øynene. Kald svetten perlet seg i pannen og rant ned i øynene. Skjelvende gned hun dem og kastet av seg dyna. Sengetrekket var dynket i kaldsvette, hendene skalv. Hjertet banket og pusten gikk som om hun hadde løpt i den skogen. Jenta . . .
Farah la hånden på leppene i bekymring. Var det meningen at hjerte skulle banke så hardt? Drømmen var tross alt bare, en drøm. Ansiktet til den vakre jenta, fløt over netthinnen. Pulsen gikk raskere.
«Nei nå.» Mumlet Farah, for å liksom stryke over muligheten, muligheten av å... nei.
Hun ristet frenetisk på hodet. Det var bare en jente, en illusjon som hjernen hadde skapt for å, vell, tja...ikke være alene?
Farah famlet ut i lufta, mot den søkkvåte dyna. Øynene gled igjen. Selvfølgelig, var det bare en drøm, ikke noe ekte. Men, konturene til drømme-jenta, snek seg inn i tankene igjen.

Søndag morgen, spratt Farah ut av senga. Ikke helt uthvilt men fortsatt i godt humør. Og ingen minner om drømmen forrige natten.
Overrasket over sitt eget humør, redde Farah opp sengen, som vanligvis var et rot av dyne, puter og tepper. Hun åpnet døra og spratt ned trappene i mens hun nynnet på en salme hun hadde hørt ute, en sen kveld i juni. Inne på kjøkkenet satt Pappa, lillebror Fabian og... Farah stivnet.
En kvinne med masser av vilt, nøttebrunt hår. Løs hud som omhyllet det kranie av et hodet. Store, nesten grå øyne under tykke øyenbryn. Skrømte av en dame, snudde på hodet så det knaste i nakken hennes. Øynene møtte Farahs. Damen løftet en hånd, så tynn at det så ut til at en high-five, kunne brekt den.
Damen åpnet munnen, «God Morgen, Farah.». Stemmen var sterk og klar, krasjet helt med utseendet. Farah svarte ikke men stirret inn i de nesten kjente øynene.