Jeg myste med øynene i det solen traff ansiktet mitt, det lyste fra vinduet ved siden av senga mi. Jeg måtte holde handa foran øynene mine for å klare å se, mens jeg gikk mot vinduet og trakk for de gråe gardinene mine. Det var mandag morgen og som vanlig var jeg ikke så begeistret. Mandager er verst. Det er bare sånn det er. Jeg kjenner en trang til å grave meg ned i senga og bare ligge der for alltid under den varme dyna mi. Mot min egen vilje tar jeg irritert på meg en vanlig, lys bukse og en svart, tjukk genser som ligger slengt på sengegelenderet. Fort kjenner jeg at jeg blir litt svimmel og holder handa mi på panna mens jeg støtter meg på veggen. Det går straks over og jeg setter kursen ned til første etasje. Da jeg var kommet ned sitter alle tre guttene samlet rundt kjøkkenbordet og glafser i seg alle slags matvarer som står på bordet. "åh, hei, Adriana", sier John i det han ser meg. De andre bare smiler til meg og fortsetter å spise. Disse guttene har tross alt kidnappet meg for fire måneder siden så jeg gidder ikke å leke noe sånn kompisgreier. Selvfølgelig er jeg fortsatt forbannet på dem. Jeg bare ser surt på dem mens jeg folder hendene mine sammen i et kors på brystet mitt. "Kom igjen, Adriana, du kan ikke fortsette å være sur på oss i evig tid" sier John oppgitt til meg. "Jo, det kan jeg" svarer jeg kort tilbake. "Tror dere virkelig at jeg vil være venner med noen som kidnapper meg? Noen som ikke engang lar meg få gi et eneste lite tegn til min mamma og pappa om at jeg hvertfall er i live, Tror dere virkelig at jeg skal fortsette å bo her sammen med dere til vi fuckings dævver, eller?" Braser jeg ut. Guttene ser sjokkerte ut på meg, men fortsatt ser det ikke ut som de i det hele tatt bryr seg. "selvfølgelig gidder ikke dere å bry dere, dere er jo kriminelle egoister som bare kidnapper folk helt uten grunn" braser jeg ut igjen i håp om at noen av guttene sier noe tilbake eller hvertfall gir et tegn på at de hører på meg. Men neida, de fortsetter å spise som om ingenting forstyrrer dem. Jeg begynner å gå mot gangen. "Skal du ikke ha frokost?" Roper Alex på meg fra kjøkkenet. Jeg orker ikke å svare. jeg tar på meg de hvite conversa mine, den svarte vinterjakka mi og napper med meg iphonen min og veska som ligger på komoden. På tide å komme seg til skolen.
YOU ARE READING
In love with a criminal
RomantikusAdriana er blitt kidnappet av tre kriminelle gutter i hjembyen sin, New York. Første skoledag etter vinterferien kommer det en ny gutt til klassen. Adriana vet ikke hvilke ting som skjuler seg bak denne gutten, men hun vet at hun er blitt hodestups...
