Moderjord's hevn

Urolige tider

«-vi vill også informere at enda en skogbrann har blitt registrert i Østfold. Lokal befolkningen har fått beskjed om evakuere innen tjuefire ti-», den saklige kvinnestemmen strømmet ut av høyttalerne og bilder av ned brente trær og aske fylte skoger, flimret over flatskjermen. «Dette er tredje gang, bare denne uka.» mumlet mamma med en anelse av panikk i stemmen. Blikkene til den lille familien var limt til katastrofen som foregikk flere mil unna. «Det er hverdagen vår,» istemte pappa, «det er forferdelig.»
Lille Fabian klemte hardere om tøy dragen sin og gomlet på nonstop i sofa kroken. Farah satt med beina over kanten av stolen og stirret glassaktig på skjermen.
«-over femten fuglearter er i ferd med å bli utryddet, mer om dette snart.» damen på skjermen trakk pusten. «Vi må også ta et øyeblikk på å reflektere over tapet vi ble utsatt for, Tirsdag 14. April. For en uke siden ble Nidarosdomen i Trondheim, utsatt for et terrorist angrep. Tjuefem mennesker mistet livet og gjerningsmannen er ikke pågrepet. Planer er lagt for å bygge opp Nidarosdomen og flere politikere har o-». Farah rykket til. «Han er ikke tatt ennå?» Glefset hun mot damen, som om det var hennes feil. «Det er en psykopat på frifot, med hjemmelagde bomber! Og folk bare ikke bryr seg!?». Det hadde boblet opp de siste ukene. Alt fra de dårlige forholdene i klesindustrien til brannen i Australia. Alle, katastrofer. Og alt vi gjorde var å høre på dem for deretter å glemme dem. «Det er jo helt søkt!» fortsatte hun. «Folk kan gå å gjøre hva en de vill uten å tenke på konsekvensene!» Hun stilte seg opp foran familien, klar til å kjefte på dem, skylde på dem, dusje dem i skam. Fabian så på henne med et livredd blikk. Pappa betraktet henne rolig og mamma så blekere ut en normalt. «JA MEN GJØR NOE DA!» hylte hun mot dem. «FIKS DENNE FØKKA VERDEN DERE SKAPTE!». Fabian begynte å grine, som vanlig. Og som vanlig brølte mamma «Gå og legg deg! Dette er nok for i kveld!». Boblende av raseri og med lysten på å fly på henne, trakk Farah med seg et digert ullteppe og trampet opp trappene. Hun snudde seg halvveis og ropte tilbake, «Bare husk på, at når dere er på gamlehjem, utsulta og skrukkete, så er det vi som tar vare på dere. Vi, som passer på dere som røvet fra oss framtiden vår uten å blunke!». Så smalt hun igjen døra og stengte de såre hulkende til Fabian ute.

Hun kastet seg på senga og dro ullteppe over seg. Under det mørke, kløende teppe fikk hun ro. Ro nok til å stoppe skjelvingen i allefall. Hun stakk en hånd ut og famlet i blinde, der. Hånda lukket seg om iPhonen på nattbordet. Farah satte seg opp under teppe og presset tommelen på hjem knappen. En artikkel fra Aftenposten lyste mot henne. 'Branner i varmere klima skaper panikk.' En bølge av sorg og fortvilelse skyllet over Farah. Hvorfor er det ingen som gjør noe!? Tårene trillet som små, lette perler nedover kinnet hennes. Med en rask bevegelse tørket hun øynene og la mobilen fra seg.
Dørhåndtaket knirket. Hun kastet seg under teppet og knep igjen øynene.
«Farah?» Stemmen til pappa strømmet inn i ørene. Bare gå, tenkte hun. Gå. Jeg vill ikke. Hun lå der uten å puste, prøvde desperat å grave frem teksten til Dancing queen. ...young and sweet, only seventeen. Døra lukket seg med et lite knepp. Urørlig. Etter en liten stund reiste hun seg sakte opp og stirret på døra. Så plinget det plutselig høyt i mobilen. Hun skvatt på beina og kylte en pute på nattbordet i ren refleks. Mobilen traff gulvet med dypt dunk. Farah plystret sakte ut og strakte en skjelvende hånd ned på gulvet.
Farah ble stående stille og stirret ut av vinduet. Den mørke himmelen skapte refleksjon i glasset. Det lyse brune ansiktet og de svarte posene under øynene, hår ned til livet, svart og frynsete.
«Stygt.» mumlet hun. Uten en tanke til, uten en betryggende følelse, lot hun seg selv slippe ned i senga og slukne.