Bort, ut, VEKK!

I samtale med demonene

22.12.2019

"Hvorfor må jeg være så stygg akkurat i dag?" Jeg børstet det våte håret mitt irritert bort fra ansiktet.

"Du er jo kjempepen," sa lillebroren min fint. Jeg møtte blikket hans i baderomsspeilet. Nils var bare 10 år, åtte år yngre enn meg. Han hadde en annen pappa enn meg og storebroren min, derfor lignet vi ikke det grann på hverandre.

Nils hadde store, mørke, brune øyne og tykt, sjokoladefarget hår. Han var en rund og god gutt, med energi og matglede nok til fem fullvoksne menn. Nils hadde en tendens til å banne og hyle så det ristet i hele huset når han spilte TV-spill, men han hadde et hjerte av gull.

"Nei, akkurat i dag er jeg ikke det." Svarte jeg furtent. Jeg så på meg selv i speilet. Til tross for den store aldersforskjellen, var Nils kun et hode lavere enn meg. Ikke det at det var vanskelig å vokse forbi meg. Du vet de memes-ene hvor det står "Dette er hvordan jenter under 1,60 ser ut", også er det et bilde av sint katteunge? Ja, så lav er jeg.

Det halvlange, rød håret mitt hang slapt og vått ned. Jeg var blek, selv ikke flere lag med blush kunne få livet tilbake i ansiktet mitt. De kongeblå øynene mine var falmede og manglet en stor brøkdel av sin vanlige glød. Problemet var at det var ikke utseende mitt som plaget meg.

Sminken min var en smule gul, men det hvite lyset på badet plukket opp alle feil. Vi skulle bare se familien, som vi så hele tiden, og familiemedlemmene til de andre barna i julespillet. Ingen kom til å bry seg om hvordan jeg så ut.

Jeg kunne tatt på meg den peneste kjolen min og jeg ville fortsatt ikke følt meg pen. Det var bare en av de dagene hvor uansett hvor hardt du prøvde, så stemte ingenting.

"Tusen takk, Nils. Du er god du." Sa jeg og ga han en liten klem fra siden, imens han spredde hårproduktene utover i håret. All gelen formet håret i en stiv sleik, som pekte rett bakover.

Jeg tusset grettent ut i gangen til mamma.

"Jeg trodde du sa vi ikke trengte å pynte oss." Mamma, en flott dame om jeg skal si det selv, hadde tatt på seg sort penbukse, en hvit bluse med et spennende, grønt mønster og en sort blazer over. Det lange, lange, lange, brune håret hennes hang fint nedover ryggen hennes og stoppet like over den brede bakdelen hennes.

Er det noe jeg er takknemlig for at jeg har arvet av moren min er det den pæreformede kroppsfasongen og den rene huden, selv om jeg gjerne skulle hatt noen av filtrene hennes. Tenk å kunne tenke over hva du sier, før du sier det.

Mamma så overrasket på meg. "Men det trenger du ikke."

"Men se på deg da," sa jeg og pekte på antrekket hennes. "Du er jo nydelig."

"Det er bare fordi jeg liker å føle meg litt ordentlig." Mamma jobbet på et lager hvor hun løftet og skjøv på tunge esker dagen lang. Hun var en sprek dame, men tilbrakte hverdagen i slitte og svette klær.

Jeg presset leppene sammen og pustet tungt ut.

"Nils skal bare ha på seg olabukse og Truls har på en grå strikkegenser." Truls, stefaren min, var en sprek mann i 40-årene. Truls var fra samme område som faren min, bare fem år yngre, litt høyere, litt mørkere og enda mer barnslig.

"Ja, men.." Begynte jeg i en barnslig tone, men jeg hadde ikke noe mer å si.

Mamma forsto at det var stresset inni meg som gjorde situasjonen vanskelig for meg, jeg så det på henne. "Men du ser jo flott ut, Anna. Du er casual, og det kommer alle de andre der til å være også."

"Okay." Hun visste jeg ikke synes det var 'okay', og det gjorde jeg å. Det var ikke noe mer å si, det var bare en av de dagene hvor ingenting stemte.

***

Jeg satt i salen i menigheten jeg vokste opp i, omringet av hele familien. Ukedager, søndager og høytider hadde jeg vært her. Helt frem til et par år siden. Jeg elsket denne menigheten før, jeg gjorde det ennå, jeg bare følte meg ikke hjemme her lenger.
Tante Rudy satt huket foran den lille opphøyede scenen. Hun dirigerte barnene, derimot min yngste kusine, Celine, den peneste sauen jeg noen gang har sett. Tante Rudy var en av hovedpersonene i menigheten, hun satte i stand morsomme arrangementer for alle i alle aldre. Hadde det ikke vært for tante Rudy ville denne lille bygden dødd ut for lengst. Hun var en av de personene som man så vidt nevnte man var i familie og alle bare lyste opp, "Er du i familie med Rudy?"

Konferansierene for kveldens gudstjeneste var kusinene mine Siren og Thea, begge barna til tante Rudy og onkel Trond. Siren var to år eldre enn meg, like gammel som storebroren min. Den eventyrlystne og modige kusinen min hadde nettopp kommet hjem på juleferie fra Sør-Afrika hvor hun jobbet som frivillig, i forbindelse med bibelskolen hun gikk på. Siren var hardtarbeidende, og hadde et rent hjerte og en guts vanlige mennesker kun hadde i drømmene sine. Huden hennes var solkysset, jeg kjente solstrålene bare av og se på den. Hun var høyere og mer muskuløs enn Thea, men hadde de varmeste øynene, de minnet om hasselnøttene som vokste på treet ved siden av barneskolen jeg gikk på som liten.
Thea var en søt jente, bare 10 måneder yngre enn storesøsteren. Hun var lavere og nettere enn Siren. Hun hadde fått onkels uskyldige, turkise øyne, de kunne tenne gnister sterkere enn elektrisitet med sitt gode uttrykk, men jeg visste bedre enn mange at det ikke bare vare gode opplevelser de skjulte.
Thea gikk på samme bibelskole Siren dro til Afrika med, men Thea, som den rolige og hjemmekjære personen hun var, valgte hun en linje som holdt til på universitetet i Grimstad.
Det var rart når jentene flyttet, de var ikke et steinkast unna lenger. Siren var det så godt som umulig å besøke, og Thea, det var lettere å besøke henne, men det var sjelden vi hadde tid til å kjøre 3 timer for å besøke henne.
Det var litt godt og når de flyttet. Misforstå meg rett, jeg er veldig glad i dem, men det å alltid ha noen i familien som er så pene, så gode og så flinke er litt... litt mye.

***

"Thea studerer bibelen i Grimstad. Hele skolen hennes elsker henne. Siren jobber som frivillig i Sør-Afrika, bare se som hun blir hedret av resten av menigheten. Sonja, din 12 år gamle, sjenerte, kusine, intervjuet ordføreren foran et stort publikum. Hun har levd 2/3 av livet ditt og allerede har hun utrettet mer enn du har." Stemmen runget med sin dype røst i hodet mitt. Jeg svelget hardt for å prøve og åpne halsen min, som hadde snøret seg sammen.

"Til og med Celine sin saue-opptreden er bedre enn det du har utrettet. Se på henne, hun har på seg et saueskinn med belte på, nivået på livet ditt er lavere enn det. Skamme deg burde du!"

Det var tungt og pustet, ikke bare var halsen trang, men en stor, feit og skamfull elefant sto på brystet mitt. Selv i herrens hus var jeg ikke trygg fra demonene mine.

Jeg mente det jeg sa den gangen om at demonene rettet på meg når jeg beveget meg langt vekk fra den personen jeg er, men i det siste hadde de tunge tankene mine strekt seg til et nytt nivå. Det var lenge siden jeg hadde følt meg like elendig som jeg gjorde nå.

"Alle trodde du skulle bli noe stort, men nå klarer du så vidt og være på skolen." Vanligvis ville jeg strittet imot, sagt at jeg gjør så godt jeg kan. Bare fordi jeg ikke hadde reist rundt i verden og helbredet kreft, betyr ikke det at jeg ikke får til noe. Det betyr at jeg fortsatt går på videregående og ikke kan dra noe sted på grunn av fraværsgrensa.
Jeg ville si akkurat det. Skrike det tilbake i det stygge trynet dens, men det nyttet ikke. Uansett hva jeg gjorde, så visste jeg at hvis jeg så mye som åpnet munnen en smule, kom jeg til å knekke. Jeg ville ikke knekke på et julespill for barn fra 1.klasse til 4.klasse, jeg kunne ikke knekke.
Hva ville folk tenke om meg da? Hvis jeg mista det helt i en gudstjeneste.. Jeg ville bli snakket om som det sorte fåret i familien, som om jeg ikke ble gjort det allerede. 

Mine numne hender ville gripe om håndledet til mamma, så hun kunne se hva som skjedde med meg. Et blikk og hun ville forstå. Jeg kunne ikke gjøre det. Et eneste ord sagt i min retning, en støttende hånd på skulderen, hva som helst ville knuse meg.

Så jeg pustet.

"Du er en feil! Denne familien hadde vært perfekt uten deg, men her sitter du som en liten, stygg, egoistisk attpåklatt. Du er en skuffelse, Anna. En skuffelse!"