Bort, ut, VEKK!

Alene

28.11.2019

Et par bleke solståler skinte gjennom sprekkene i de tunge skyene, og lyste forsiktig opp rommet gjennom de to store vinduene.

Jeg har alltid likt meg i dette rommet. De to stolene rettet mot hverandre, og det lille, runde bordet som skilte dem. Bordet var alltid dekket med et par kopper, en krukke med teposer og en kaffekanne.

Den nydelige lukten av kaffe trengte opp i nesebordene da jeg satt meg ned.

Rommet var så beskjedent og enkelt at alltid glemte bort hvor jeg var når jeg snakket. Dette var fristedet mitt.

Synd jeg bare har time en gang i måneden.

"Nå, Anna, hvordan går det med deg?", spurte den skrullete terapauten min Helle. Hun var en liten og tynn dame med langt, brunt, bustete hår hvor brillene satt godt begravet.

Jeg tok av meg ytterjakken og la den over ryggen på stolen. "Tja, det går greit."

"Det går greit?" spurte hun og satt seg ned ovenfor meg. "Ingenting nytt som har skjedd?" Siden Helle var terapeut og ikke psykolog, handlet ikke samtalene våre om å finne ut hva som var galt med meg. Samtalene våre hadde ikke et spesifikt mål, vi bare snakket for å snakke, så jeg slapp å bære alt alene.

"Vel, jeg besvimte i timen for to uker siden, ca." Hun så overrasket på meg med de store blå øynene hennes. "Det gikk fint. Skolen ligger rett ved sykhuset, så helsepersonell var på skolen innen minutter."

"Ble du tatt med på sykehuset da?" Helle krysset bena og la notisboken godt til rette på låret.

"Nei," sa jeg og ristet på hodet. "Jeg våknet etter 10 minutter, så tok de en liten helsesjekk med blodtrykk og lignende. Jeg hadde litt høyere blodtrykk enn vanlig, men alt annet var bra."

Helle noterte ivrig. "Var det alt?"

Jeg så spørrende på henne.

"Du besvimte midt i timen, Anna. Det er ikke normalt."

"Læreren kjørte meg hjem, så jeg kunne slappe av. Og ambulansefolkene nevnte noe om at det sannsynigvis kom av stress, som for så vidt høres ganske fornuftig ut."

Helle nikket. "Er du mye stresset for tiden?"

Jeg fnøs. "Jeg er alltid stresset."

Terapeuten min fortsatte å notere. Stillheten la seg over oss, Helle elsket lange kunstpauser. Jeg visste hun brukte stillheten for å få meg til tenke, og jeg likte det.

"Hvorfor er du alltid stresset?" Jeg heiste skuldrene. Helle la hodet på skakke og så ventende på meg.

"Det er mye," sukket jeg. "Hele tiden. Det er alltid mye som skjer, alltid mye jeg må bekymre meg for, mange tanker i hodet, mange mennesker å bekymre seg for. Du vet, det vanlige."

Etter en lang pause sa Helle, "Du virker litt mattere enn vanlig, Anna. Har det vært en lang dag på skolen?"

"Nei, det tror jeg da ikke." Jeg tenkte meg om. "Vi hadde praksis i salongen halve dagen og teori resten av dagen. Helt vanlig dag egentlig, verken slitsom eller spesielt morsom."

"Når dere har praksis i salongen, hva gjør dere da?" Spurte hun og siktet til utdanningen min.

"Litt forskjellig. I dag vokset jeg en av medelevene mine. I går farget jeg bryn og vipper, dagen før der utførte jeg greenpeel. Akkurat nå øver litt på alle behandlingene på hverandre, siden vi ikke får flere kunder før etter jul igjen."

"For det er hudpleier du skal bli?"

Jeg veiet tanken frem og tilbake i hodet. "Tja, det er det jeg utdanner meg som."