Bort, ut, VEKK!

Prolog

12.11.2019

Klumpen satt fast i halsen min, den var så stor at jeg var sikker på at den kunne syntes på utsiden. Alle så det. Hvordan kunne de ikke se det? Jeg skalv som et aspeløv. Hørte de at pusten min hadde stoppet?

Pust, sa jeg til meg selv. Bare pust. Det var vanskelig. Kroppen min sa nei, den ville ikke puste, uansett hvor beskjeder hjernen sendte gjennom nervesystemet mitt, nektet kroppen min å høre.

Over den hypnotiserende musikken spillende i ørene mine, kunne jeg så vidt høre læreren snakke om terminalhår og vekstfaser.

Skulle jeg si det? Skulle jeg fortelle at jeg var på vei til å eksplodere?

Nei. Jeg kunne ikke si det. Ingen ville forstå. De ville bare se stakkarslig på meg og fortelle meg at alt kom til å bli bra. Læreren ville tatt meg med ut på kontoret og spurt hvordan det går. Jeg ville åpnet opp sjelen min og trodd at alt skulle bli bra, men det er ikke sånn det fungerer. Jeg har prøvd før. Læreren ville sukket og sett trist på meg når hun skjønte hvor fucka jeg er og sendt meg inn i helgen med en varm klem og et oppløftende smil. På mandag igjen ville hun kommet inn i klasserommet som om ingenting hadde skjedd og forventet at jeg hadde brukt helgen min på øve på prøven jeg ikke hadde fått med meg at vi hadde.

Jeg er ingen vanlig angstfull elev. Jeg er ikke deprimert fordi kjæresten min likte bildet til eksen på instagram, jeg kunne ikke brydd meg mindre om sosale medier. Jeg er ikke skolelei og følger ikke med, fordi jeg er lei av at en lærer holder foredrag, jeg vil heller høre på et foredrag enn å lese i boken selv.
Problemene mine startet ikke da ungdomstiden ble vanskelig og vennene mine begynte å drikke, demonene mine har bodd lenge i meg.

"Anna, følger du med?"

Demonene kommer frem når jeg er mest lei, når jeg føler jeg er for langt borte fra den personen jeg er. Det skjer når jeg er den personen jeg tror andre vil like at jeg er. På en måte vil jeg ikke kalle demonene mine slemme, de passer på at jeg beholder en bit av meg selv.

"Legg bort telefonen din, Anna. Følg med på undervisningen."

Jeg er ikke som alle andre, det har jeg aldri vært. Det har gått fint i lang tid. Eller, det har gått fint for alle andre, ingen andre har blitt plaget av at jeg ikke er som alle andre. Jeg derimot, jeg har ikke alltid hatt det så greit. Men, det har vel ikke noe å si, så lenge ikke så mange vet går det vel fint.

"Anna!"

Det er først nå når voksenlivet kryper seg nærmere og jeg må ta et valg at andre kan bli plaget av mitt valg. Du skjønner, jeg vil ikke ta denne utdanningen. Tror du jeg vil være støkk som hudpleier resten av livet mitt? Ellers takk.

Jeg vil ikke sitte i dette klasserommet dag ut og dag inn og lære masse jeg aldri kommer til å få bruk for. Jeg vil ikke være her. Ikke på denne skolen, ikke på dette stedet, ikke i dette landet, jeg vil ikke være her.

"Det var siste dråpe, Anna." Lærerens sinte skritt kom nærmere.

Jeg fikk aldri vite hva som ble konsekvensen av mine handlinger. Klumpen i halsen vokste seg større og svelget meg hel. Alt gikk i svart.

Jeg vil ikke leve livet mitt her, jeg vil bort.