HAVFRUE ULVEN

Den siste utvalgte

«Hvordan kan du være så sikker på at dette biblioteket har en bok med det navnet frøken?» sier den gamle bibliotekaren og ser skeptisk på meg, jeg sukker og spør igjen « har du den boken eller ikke? Jeg må få tak i den , det er viktig!» sier jeg frustrert og bibliotekaren smiler « dessverre utvalgte, jeg har ikke boken lenger , den blir flyttet på hvert 5 år til ett annet biblioteket, og jeg vet dessverre ikke hvilke den er på nå lenger, det er 15 år siden den var i mine hender» sier han og bukker , forvirret som jeg ble bukket jeg tilbake og sukket « men du burde være forsiktig, navnet er ikke for alles ører å høre selv om den er på offentlig bibliotek betyr ikke at den er for alle å lese , la meg vise deg noe kjære utvalgte» sier bibliotekaren « mitt navn er Didrik, vi kommer til å møtes senere , så la oss ikke forbli fremmede for hverandre» smiler han og ser på meg, noe i meg sa at han kan jeg stole på, så selv om jeg var litt skeptisk strakk jeg frem hånden « hyggelig å møte deg Didrik, mitt navn er Nikki» sier jeg og Didrik ser på meg med store øyne «den siste utvalgte» sier han sjokkert.
«Jeg vet ikke noe om noe utvalgt, men hvordan vet du så mye og hvordan vet du at jeg er den siste utvalgte?» sier jeg forvirret og helt ærlig litt redd, det er både spennende og skummelt samtidig men jeg viste jeg måtte finne boken , noe i meg sa at den tilhører meg og jeg hadde ingen planer om å la noen andre ha noe som var rettmessig mitt. «så Didrik hva ville du vise meg?» sier jeg nysgjerrig og Didrik smiler og viser vei ned mot en kjeller med en diger dør i « åpne døren Nikki , døren slipper bare inn dem som virkelig trenger det» smiler han og jeg tar tak i dørhåndtaket. Jeg ser ned på hånden min som holder rundt dørhåndtaket og stivner «hva faen!?» klarer jeg å få ut , poten min var der i stede for fingrene og halen min og Ørene mine som ulv var ute « h h hva skal dette bety, h hvorfor er jeg både menneske å ulv samtidig !?» sier jeg vettskremt , men Didrik kommer bort til meg og klapper meg på skulderen « døren er magisk og viser alle sider av en person utenom dem de ikke selv har akseptert enda , så Nikki hvorfor aksepterer du ikke havfruen i deg? Du er en av de sterkeste skapninger på jord , men du blir ikke sterk nok med å ikke akseptere alle sider ved deg selv, du stenger av en side ved deg selv og da mister du kontrollen over den siden og den kan forsvinne, men jeg kan se at du bruker havfrue siden din ofte , du har noen skjell langs nakken , så det er ikke for sent å finne troen på din side som havfrue» smiler Didrik « hvordan kan jeg akseptere noe som jeg ikke skjønner grunne til at jeg har, jeg har prøvd å finne svar siden jeg var liten... men har aldri funnet noe før noen måneder siden, da hele livet mitt ble snudd på hode og jeg føler jeg fortsatt ikke har hode over vann, vis du skjønner hva jeg mener» sier jeg og sukker , Didrik åpner døren og vinker meg etter han « hvorfor ha hodet over vann når du kan puste like godt under Nikki» smiler Didrik og fortsetter innover det som ligner et gammelt bibliotek «vel grunne kan jeg dessverre ikke si , men alt kommer til sin tid Nikki , selv om maken din Alpha Sam og Clayton forandret livet ditt drastisk så er det stien du må følge og besvimelsene vil dessverre komme, det er boken som kaller på deg, men som du sikkert har merket så må du samarbeide med alpha Sam , det er en grunn til at du er maken til den sterkeste alpha'en sin flokk» sier Didrik og stopper « selv om det er vanskelig nå mellom dere så har du tid til å komme på riktig fot med han , selv om det kommer til å bli en prøve for dere begge» sier han og reiser begge hender i luften « det var hyggelig å endelig møte deg Nikki , vi ses igjen snart kjære utvalgte» smiler Didrik og poff så sto jeg plutselig utenfor flokk huset igjen.

Jeg så meg fort rundt « hva søren.. j jeg er med flokk huset?» sier jeg forvirret og skulle til å gå inn døren før jeg stopper opp å sukker. Sam har ikke pratet med meg siden jeg kom gående ned trappen som en idiot med Niklas.. og helt ærlig gjorde det vondt, selv om Sam oppførte seg som en tosk det meste av tiden, var han en kjærlig kar, jeg hadde fått hørt senere at da jeg besvimte første gang hadde han vært ved min siden så å si hele tiden og han hadde passet på Clayton og meg som en hauk og ingen fikk lov til å så mye som å se på meg engang , da de mente han var i sitt såkalte monster modus. Jeg ville helt ærlig bare få sagt hvor takknemlig jeg var for at han passet på meg og ikke minst Clayton som han hadde hatt full mulighet til å drepe mens jeg var bevisstløs, men han hadde i stede passet på Clayton og noe i meg var nysgjerrig på hvorfor, for vis han bare trengte meg til å holde på posisjonen i flokken som han sa så hadde han ikke trengt å passe på meg. Jeg begynte å åpne døren da den ble revet opp for meg « hvor har du vært!?» knurrer Sam som både så sint ut samtidig som han virket lettet over å se meg « j jeg var bare på biblioteket» sier jeg forvirret over at han var sint , de siste månedene har han fullstendig ignorert meg og plutselig nå så bryr han seg om hvor jeg er, jeg ser opp på Sam forvirret « j jeg er sikker på at jeg sa i fra at jeg gikk ut en tur til klokken var 5» sier jeg ikke interessert i å begynne en krangel , egentlig bare glad han snakket til meg igjen « har du sett hva klokken er nå da? Den er halv 7!» sier han og går frem og tilbake på gulvet foran meg « hæ? Virkelig?» sier jeg forbauset og ser på klokken med store øyner « jeg var ikke nede der så lenge» sier jeg forbauset , det hadde ikke føltes som mer en en halvtime. Sam fortsatte å strente frem og tilbake og jeg kunne ikke noe annet en å smile , han bryr seg i det minste om meg. Han stopper opp litt å ser på meg nå mye mindre sint men han så mye mer frustrert ut « vet du hvor bekymret jeg var , ikke sier du hvor du går , bare hvor lenge du blir vekke! Hvordan skal jeg kunne finne deg da vis det skjer noe» knurrer han som om bare tanken irriterte han «Mamma!» roper plutselig en kjent liten stemme fra trappen « hei skatt» sier jeg i det Clayton tar sats og hopper rett opp i armene mine og ser strengt på Sam « pappa du kan ikke kjefte på mamma slikt , hun blir lei seg senere» sier Clayton og både jeg og Sam stopper opp og ser forbauset på Clayton som virket ganske så fornøyd med seg selv « h hv hva sa du?» sier Sam og blir hvit i ansiktet før det skiftet til rødt for så å gå tilbake til normalen. Vi blir begge stående stive som pinner til vi hørte noen le fra trappen « å jeg dauer!» ler Niklas og Max mens de kommer gående ned trappen « det var desidert di gøyeste ansiktsuttrykkene jeg noen gang har sett» ler han «ja det er ikke noe man ser på Sam vær dag» ler Max  men begge slutter fort å le når De ser bort mot Sam « hva er dette for en måte å behandle din alpha på!» knurrer Sam og plutselig skjønner jeg hva Niklas og Max hadde prøvd å gjøre, de ville vi skulle snakke sammen igjen og fikk Clayton til å si pappa til Sam, jeg smilte fornøyd og begynte å le og alle 3 så bort på meg « åå jeg har virkelig savnet å oppleve noe morsomt» smiler jeg og går bort til Sam og kysser han fort på kinnet « takk for at du var bekymret for meg og at du begynte å snakke til meg igjen» smiler jeg og går til kjøkkenet for å finne noe mat , jeg snur meg en gang tilbake mot Sam som tydelig vis ble litt sjokkert over handlingen min og sto og holdt seg på kinnet der jeg kysset han, jeg snur meg fort og rødmer « omg jeg kysset han» fniser jeg og ser på Clayton som virket fornøyd « takk for hjelpen lille venn» smiler jeg og Clayton holder meg på kinnet « bare hyggelig mamma» smiler han og vi finner frem noen mat og begynner å spise.