Glasset knuser i hendene hennes. Hun kjenner at glasskårene borer seg inn i håndflaten. De spisse kantene lager små sår oppover mot håndleddene og hun kjenner at blodet begynner å piple nedover i små dråper. Bloddråpene er røde. Så røde som kjærligheten hennes en gang hadde vært, nå rant alt det røde ut av henne. På tregulvet har det samlet seg en dam av tårer og blod. Tårene er så salte, en etter en treffer de tungespissen hennes, resten havner på gulvet eller kryper seg inn i øyekroken.
Hun skriker. Hun skriker av hele sitt hjerte. Ingen har noen gang skreket så høyt som henne. Hun vet ikke om hun noen gang kommer til å slutte å skrike. Kanskje har hun sluttet å skrike nå? Kanskje skriker hun enda? Tørrheten sprer seg oppover halsen, hun kjenner at den smitter seg lenger og lenger oppover. Hun vet ingenting, hun vet ikke om hun skriker enda.
Hun ser på klokka. Den fine gamle klokka, som henger over sengen hennes. Hun stirrer på den, men ser hun egentlig på tallene? Hun vet ikke. Kanskje har det gått minutter, sekunder eller dager, kanskje har det gått et helt år. Hun vet ingenting. Hun ser ingenting. Hun er ingenting. Ikke nå lenger. Hun er ikke verdt noe. Hun skriker.
YOU ARE READING
Hjerte, lunge, fall
RomanceDet er mye vi ikke vet. Det finnes ikke tall på hvor mange som har opplevd det. Det finnes ikke en smertemåler som sier oss hvor vondt det er. Det finnes ikke en litermåler som kan finne ut hvor mange tårer som har falt på grunn av dette. For noen e...
